1 Til sangmesteren; "orderv ikke" av David; en gyllen sang, da Saul sendte folk som tok vare på huset for å drepe ham. Fri mig fra mine fiender, min Gud, vern mig mot dem som reiser sig imot mig, Fri mig fra mine fiender, min Gud, vern mig mot dem som reiser sig imot mig, 2 fri mig fra dem som gjør urett, og frels mig fra blodgjerrige menn! 3 For se, de lurer på mitt liv; sterke menn slår sig sammen imot mig, uten misgjerning og uten synd hos mig, Herre! 4 Uten brøde hos mig stormer de frem og stiller sig op; våkn op for å møte mig, og se til! 5 Ja du, Herre, hærskarenes Gud, Israels Gud, våkn op for å hjemsøke alle hedninger, vær ikke nådig imot nogen av de troløse nidinger! Sela. 6 De kommer igjen om aftenen, tuter som hunder og løper rundt omkring i byen. 7 Se, det går en strøm av ord ut av deres munn; der er sverd på deres leber; for hvem hører det?

8 Men du, Herre, le, av dem, du spotter alle hedninger.

9 Mot hans {den mektige fiendes.} makt vil jeg bie på dig; for Gud er min borg. 10 Min Gud vil komme mig i møte med sin miskunnhet, Gud vil la mig se med lyst på mine fiender. 11 Slå dem ikke ihjel, forat mitt folk ikke skal glemme det! La dem drive ustadig omkring ved din makt og styrt dem ned, du, vårt skjold, Herre! 12 Hvert ord på deres leber er en synd i deres munn; la dem så fanges i sitt overmot og for den forbannelses og løgns skyld som de fører i sin munn! 13 Gjør ende på dem i vrede, gjør ende på dem, så de ikke mere er til, og la dem vite at Gud er den som hersker i Jakob inntil jordens ender! Sela. 14 Og de kommer igjen om aftenen, tuter som hunder og løper rundt omkring i byen. 15 De farer omkring efter mat; om de ikke blir mette, blir de således natten over. 16 Men jeg vil synge om din styrke, og jeg vil juble om morgenen over din miskunnhet; for du er min borg og min tilflukt den dag jeg er i nød. 17 Min styrke! For dig vil jeg synge; for Gud er min borg, min miskunnhets Gud.

Ao mestre de canto, segundo a melodia "Não destruas". Hino de Davi, quando Saul mandou que lhe vigiassem a casa, para o matar

1 Livra-me, meu Deus,

dos meus inimigos,

defende-me daqueles que

se levantam contra mim.

2 Livra-me dos

que praticam a iniquidade,

e salva-me dos

homens sanguinários.

3 Pois eis que põem ciladas à minha alma;

os fortes se ajuntam contra mim,

não por

transgressão minha ou

por pecado meu,

ó Senhor.

4 Eles correm,

e se preparam, sem culpa minha;

desperta para

me ajudares,

e olha.

5 Tu, pois, ó Senhor,

Deus dos Exércitos,

Deus de Israel, desperta para visitares todos os gentios;

não tenhas misericórdia

de nenhum dos pérfidos

que praticam a iniquidade.

(Selá.)

6 Voltam à tarde;

dão ganidos como cães, e rodeiam a cidade.

7 Eis que eles dão gritos com as suas bocas;

espadas estão nos seus lábios, porque, dizem eles:

Quem ouve?

8 Mas tu, Senhor, te rirás deles;

zombarás de todos os gentios;

9 Por causa da sua força eu te aguardarei;

pois Deus é a minha alta defesa.

10 O Deus da minha misericórdia virá ao meu encontro;

Deus me fará

ver o meu desejo

sobre os meus inimigos.

11 Não os mates, para que o meu povo não se esqueça;

espalha-os pelo teu poder,

e abate-os,

ó Senhor,

nosso escudo.

12 Pelo pecado da sua boca

e pelas palavras dos seus lábios,

fiquem presos na sua soberba,

e pelas maldições

e pelas mentiras

que falam.

13 Consome-os na tua indignação,

consome-os, para que não existam,

e para

que saibam que Deus reina em Jacó até aos fins da terra.

(Selá.)

14 E tornem a vir à tarde,

e deem ganidos como cães, e cerquem a cidade.

15 Vagueiem para cima e para baixo por mantimento,

e passem a noite sem se saciarem.

16 Eu, porém, cantarei a tua força;

pela manhã louvarei com alegria a tua misericórdia;

porquanto tu foste o meu alto refúgio,

e proteção

no dia

da minha angústia.

17 A ti, ó fortaleza minha, cantarei salmos;

porque Deus

é a minha defesa

e o Deus da minha misericórdia.