1 Til sangmesteren, efter Mutlabbén; {betydningen ukjent} en salme av David. Jeg vil prise Herren av hele mitt hjerte, jeg vil forkynne alle dine undergjerninger. Jeg vil prise Herren av hele mitt hjerte, jeg vil forkynne alle dine undergjerninger. 2 Jeg vil glede og fryde mig i dig, jeg vil lovsynge ditt navn, du Høieste, 3 fordi mine fiender viker tilbake, faller og omkommer for ditt åsyn. 4 For du har hjulpet mig til rett og dom, du har satt dig på tronen som rettferdig dommer. 5 Du har truet hedningene, tilintetgjort den ugudelige; deres navn har du utslettet evindelig og alltid. 6 Fiendenes boliger er helt ødelagt for all tid, og byene har du omstyrtet, deres minne er tilintetgjort. 7 Og Herren troner til evig tid, han har reist sin trone til dom, 8 og han dømmer jorderike med rettferdighet, han avsier dom over folkene med rettvishet. 9 Og Herren er en borg for den undertrykte, en borg i nødens tider. 10 Og de som kjenner ditt navn, stoler på dig; for du har ikke forlatt dem som søker dig, Herre!

11 Lovsyng Herren, som bor på Sion, kunngjør blandt folkene hans store gjerninger!

12 For han som hevner blod, kommer de elendige i hu, han glemmer ikke deres skrik. 13 Vær mig nådig, Herre! Se det jeg må lide av dem som hater mig, du som løfter mig op fra dødens porter, 14 forat jeg skal forkynne all din pris, i Sions datters porter fryde mig i din frelse. 15 Hedningene er sunket i den grav de gravde; deres fot er fanget i det garn de skjulte. 16 Herren er blitt kjent, han har holdt dom; han fanger den ugudelige i hans egne henders gjerning. Higgajon. {kanskje et musikalsk uttrykk} Sela. 17 De ugudelige skal fare ned til dødsriket, alle hedninger, som glemmer Gud. 18 For ikke skal den fattige glemmes for all tid; de saktmodiges håp skal ikke gå til grunne for evig. 19 Reis dig, Herre! La ikke mennesker få makt, la hedningene bli dømt for ditt åsyn! 20 La frykt komme over dem, Herre! La hedningene kjenne at de er mennesker! Sela.

Ao mestre de canto, segundo a melodia "A morte para o filho". Salmo de Davi

1 Eu te louvarei, Senhor,

com todo o meu coração;

contarei todas as tuas maravilhas.

2 Em ti me alegrarei

e saltarei de prazer;

cantarei louvores ao teu nome,

ó Altíssimo.

3 Porquanto os meus inimigos

voltaram atrás,

caíram e pereceram

diante da tua face.

4 Pois tu tens sustentado

o meu direito e a minha causa;

tu te assentaste no tribunal,

julgando justamente;

5 Repreendeste as nações,

destruíste os ímpios;

apagaste o seu nome

para sempre e eternamente.

6 Oh! Inimigo!

Acabaram-se para sempre

as assolações;

e tu arrasaste as cidades,

e a sua memória pereceu com elas.

7 Mas o Senhor está assentado

perpetuamente;

já preparou o seu tribunal para julgar.

8 Ele mesmo julgará o mundo

com justiça;

exercerá juízo sobre povos

com retidão.

9 O Senhor será também

um alto refúgio para o oprimido;

um alto refúgio

em tempos de angústia.

10 Em ti confiarão

os que conhecem o teu nome;

porque tu, Senhor,

nunca desamparaste

os que te buscam.

11 Cantai louvores ao Senhor,

que habita em Sião;

anunciai entre os povos

os seus feitos.

12 Pois quando inquire

do derramamento de sangue,

lembra-se deles:

não se esquece

do clamor dos aflitos.

13 Tem misericórdia de mim, Senhor;

olha para a minha aflição,

causada por aqueles

que me odeiam;

tu que me levantas

das portas da morte;

14 Para que eu conte

todos os teus louvores

nas portas da filha de Sião,

e me alegre na tua salvação.

15 Os gentios enterraram-se

na cova que fizeram;

na rede que ocultaram

ficou preso o seu pé.

16 O Senhor é conhecido

pelo juízo que fez;

enlaçado foi o ímpio

nas obras de suas mãos.

(Higaiom; Selá.)

17 Os ímpios serão lançados

no inferno,

e todas as nações

que se esquecem de Deus.

18 Porque o necessitado não será

esquecido para sempre,

nem a expectação dos pobres

perecerá perpetuamente.

19 Levanta-te, Senhor;

não prevaleça o homem;

sejam julgados os gentios

diante da tua face.

20 Põe-os em medo, Senhor;

para que saibam as nações

que são formadas por meros homens. (Selá.)