1 Til sangmesteren; "orderv ikke" av David; en gyllen sang. Mon I virkelig ved å tie taler hvad rettferdig er, dømmer hvad rett er, I menneskebarn? Mon I virkelig ved å tie taler hvad rettferdig er, dømmer hvad rett er, I menneskebarn? 2 I hjertet arbeider I jo på misgjerninger, i landet veier I ut eders henders vold. 3 De ugudelige er avveket fra mors fang av; de som taler løgn, farer vill fra mors liv. 4 Gift har de lik ormegift; de er som en døv slange, som stopper sitt øre til, 5 så den ikke hører på slangetemmernes røst, på ham som er kyndig i å besverge.

6 Gud, slå deres tenner inn i deres munn, knus de unge løvers kinntenner, Herre!

7 La dem forgå som vann som rinner bort! Legger nogen sine piler i buen, da la dem bli som uten odd! 8 La dem være som en snegl, som opløses mens den går, som en kvinnes ufullbårne foster, som ikke har sett solen! 9 Før eders gryter kjenner tornekvistene, skal han blåse dem bort {førenn de ugudeliges onde råd settes i verk, gjør Gud dem til intet.} enten de er friske eller i brand. 10 Den rettferdige skal glede sig, fordi han ser hevn; han skal tvette sine føtter i den ugudeliges blod. 11 Og menneskene skal si: Der er dog frukt for den rettferdige, det er dog en Gud som dømmer på jorden.

Ao mestre de canto, segundo a melodia "Não destruas". Hino de Davi

1 Acaso falais vós, deveras,

ó congregação,

a justiça? Julgais retamente,

ó filhos dos homens?

2 Antes no coração forjais iniquidades;

sobre a terra

pesais a

violência das vossas

mãos.

3 Alienam-se os ímpios desde a madre;

andam errados desde

que nasceram,

falando mentiras.

4 O seu veneno é semelhante ao veneno da serpente;

são como a víbora surda,

que tapa os

ouvidos,

5 Para não ouvir a voz

dos encantadores,

do encantador sábio

em encantamentos.

6 Ó Deus, quebra-lhes os dentes nas suas bocas;

arranca, Senhor,

os queixais

aos filhos dos leões.

7 Escorram como águas que correm constantemente.

Quando ele armar as suas flechas,

fiquem feitas

em pedaços.

8 Como a lesma se derrete,

assim se vá

cada um deles; como o aborto de uma mulher,

que nunca viu o sol.

9 Antes que as vossas

panelas sintam o calor dos espinhos,

como por um

redemoinho os

arrebatará ele,

vivo e

em indignação.

10 O justo se alegrará quando vir a vingança;

lavará os seus pés

no sangue

do ímpio.

11 Então dirá o homem:

Deveras há uma recompensa para o justo;

deveras há um Deus

que julga na terra.