1 Av David. Trett, Herre, med dem som tretter med mig! Strid mot dem som strider mot mig! 2 Grip skjold og verge og reis dig til hjelp for mig! 3 Dra spydet frem og steng veien for mine forfølgere! Si til min sjel: Jeg er din frelse! 4 La dem blues og bli til skamme som står mig efter livet! La dem vike tilbake med skam som tenker ondt imot mig! 5 La dem bli som agner for vinden, og Herrens engel støte dem bort! 6 La deres vei bli mørk og glatt, og Herrens engel forfølge dem! 7 For uten årsak har de lønnlig gjort i stand sin garngrav {de. med garn dekket grav.} for mig, uten årsak har de gravd en grav for mitt liv. 8 La ødeleggelse komme over ham, uten at han merker det, og la hans garn som han lønnlig har utlagt, fange ham, la ham falle i det til sin ødeleggelse! 9 Da skal min sjel glede sig i Herren, fryde sig i hans frelse; 10 alle mine ben skal si: Herre, hvem er som du, du som frir den elendige fra den som er ham for sterk, og den elendige og fattige fra den som plyndrer ham?

11 Der opstår urettferdige vidner, de spør mig om det jeg ikke vet.

12 De gjengjelder mig godt med ondt; min sjel er forlatt. 13 Og jeg, jeg klædde mig i sørgeklær, da de var syke; jeg plaget min sjel med faste, og min bønn vendte tilbake til min barm. {de. jeg bad med hodet bøid mot mitt bryst} 14 Jeg gikk omkring, som om det var min venn, min bror; jeg gikk nedbøiet i sørgeklær som en som sørger over sin mor. 15 Men nu da jeg vakler, gleder de sig og flokker sig sammen; skarns-folk flokker sig om mig uten at jeg visste det; de sønderriver {de. de søker å frarøve mig mitt gode navn og rykte.} og hviler ikke. 16 Som skamløse som spotter for et stykke brød, skjærer de tenner imot mig.

17 Herre, hvor lenge vil du se til? Fri min sjel ut fra deres ødeleggelser, mitt eneste fra de unge løver.

18 Jeg vil prise dig i en stor forsamling, love dig blandt meget folk. 19 La ikke dem glede sig over mig, som uten grunn er mine fiender! La ikke dem som hater mig uten årsak, blinke med øiet! 20 For de taler ikke fred, men optenker svik mot de stille i landet. 21 Og de lukker sin munn vidt op imot mig, de sier: Ha, ha! Der ser vårt øie! 22 Du ser det, Herre, ti ikke! Herre, vær ikke langt borte fra mig! 23 Våkn op og bli våken for å gi mig rett, min Gud og Herre, for å føre min sak! 24 Døm mig efter din rettferdighet, Herre min Gud, og la dem ikke glede sig over mig! 25 La dem ikke si i sitt hjerte: Ha! Efter ønske! La dem ikke si: Vi har opslukt ham! 26 La alle dem få skam og bli til skamme som gleder sig ved min ulykke! La dem som ophøier sig over mig, klæs i skam og skjensel! 27 La dem juble og glede sig som unner mig min rett, og la dem alltid si: Høilovet være Herren, som unner sin tjener at det går ham vel! 28 Da skal min tunge synge om din rettferdighet, hele dagen om din pris.

Salmo de Davi

1 Pleiteia, Senhor, com aqueles que pleiteiam comigo;

peleja contra os

que pelejam

contra mim.

2 Pega do escudo e da rodela,

e levanta-te em minha ajuda.

3 Tira da lança

e obstrui o caminho aos que me perseguem;

dize à minha alma:

Eu sou a

tua salvação.

4 Sejam confundidos e envergonhados os que buscam a minha vida;

voltem atrás

e envergonhem-se

os que

contra mim tentam mal.

5 Sejam como a moinha perante o vento;

o anjo

do Senhor os faça fugir.

6 Seja o seu caminho tenebroso e escorregadio,

e o anjo

do Senhor os persiga.

7 Porque sem causa encobriram de mim a rede na cova,

a qual sem razão cavaram

para a minha

alma.

8 Sobrevenha-lhe destruição sem o saber,

e prenda-o a

rede que ocultou;

caia ele nessa

mesma

destruição.

9 E a minha alma se alegrará no Senhor;

alegrar-se-á na sua

salvação.

10 Todos os meus ossos dirão:

Senhor, quem é como tu,

que livras o pobre daquele

que é mais forte do que ele? Sim,

o pobre

e o necessitado daquele que o rouba.

11 Falsas testemunhas se levantaram;

depuseram contra mim coisas

que eu não sabia.

12 Tornaram-me o mal pelo bem,

roubando a minha

alma.

13 Mas, quanto a mim,

quando estavam enfermos, as minhas vestes eram o saco;

humilhava a minha alma

com o jejum,

e a minha oração voltava

para o meu

seio.

14 Portava-me como se ele fora meu irmão ou amigo;

andava lamentando e muito encurvado,

como quem

chora por sua mãe.

15 Mas eles com a minha adversidade se alegravam e se congregavam;

os abjetos

se congregavam contra mim,

e eu

não o sabia;

rasgavam-me,

e não cessavam.

16 Com hipócritas zombadores nas festas,

rangiam os dentes

contra mim.

17 Senhor, até

quando verás isto? Resgata a minha alma das suas assolações,

e a

minha predileta

dos leões.

18 Louvar-te-ei na grande congregação;

entre

muitíssimo povo te

celebrarei.

19 Não se alegrem os meus inimigos de mim sem razão,

nem acenem com os olhos

aqueles que me odeiam

sem causa.

20 Pois não falam de paz;

antes projetam enganar os quietos

da terra.

21 Abrem a boca de par em par contra mim,

e dizem:

Ah! Ah! Os nossos olhos

o viram.

22 Tu, Senhor, o tens visto, não te cales;

Senhor,

não te alongues de mim:

23 Desperta e acorda para o meu julgamento,

para a minha causa,

Deus meu

e Senhor meu.

24 Julga-me segundo a tua justiça,

Senhor Deus meu,

e não deixes

que se alegrem de mim.

25 Não digam em seus corações:

Ah! Alma nossa! Não digam:

Nós o havemos

devorado.

26 Envergonhem-se e confundam-se à uma os que se alegram com o meu mal;

vistam-se de

vergonha e

de confusão

os que

se engrandecem

contra mim.

27 Cantem e alegrem-se os que amam a minha justiça,

e digam continuamente:

O Senhor seja

engrandecido, o qual

ama a

prosperidade do seu

servo.

28 E assim a minha língua falará

da tua justiça e

do teu louvor todo o dia.