1 Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig. 2 Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt, 3 han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger. 4 Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere. 5 Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet. 6 Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene. 7 For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort. 8 De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem. 9 En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.

10 Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.

11 De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst. 12 Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst. 13 Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden. 14 Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden. 15 Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte. 16 Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet, 17 der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene. 18 De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.

19 Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.

20 Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen. 21 De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud. 22 Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger. 23 Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen. 24 Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt. 25 Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store. 26 Der går skibene, Leviatan, som du skapte til å leke sig der. 27 Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid. 28 Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt. 29 Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv. 30 Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.

31 Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!

32 Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker. 33 Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til. 34 Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren! 35 Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja! {de. lov Herren}

1 Anima mia, benedici l’Eterno!

o Eterno, mio Dio, tu sei sommamente grande;

sei vestito di splendore e di maestà.

2 Egli si ammanta di luce come di una veste;

distende i cieli come una tenda;

3 egli costruisce le sue alte stanze sulle acque;

fa delle nuvole il suo carro,

avanza sulle ali del vento;

4 fa dei venti i suoi messaggeri,

delle fiamme di fuoco i suoi ministri.

5 Egli ha fondato la terra sulle sue basi; non sarà mai smossa.

6 Tu l’avevi avvolta dell’oceano come di una veste, le acque si erano fermate sui monti.

7 Alla tua minaccia esse si ritirarono,

alla voce del tuo tuono fuggirono spaventate.

8 Le montagne sorsero, le valli si abbassarono

nel luogo che tu avevi stabilito per loro.

9 Tu hai posto alle acque un limite che non oltrepasseranno;

esse non torneranno a coprire la terra.

10 Egli manda fonti nelle valli,

ed esse scorrono fra le montagne;

11 abbeverano tutte le bestie della campagna,

gli asini selvatici vi si dissetano.

12 Presso a quelle si riparano gli uccelli del cielo;

in mezzo alle fronde fanno udire la loro voce.

13 Egli irriga i monti dall’alto delle sue stanze,

la terra è saziata con il frutto delle tue opere.

14 Egli fa germogliare l’erba per il bestiame

e le piante per il servizio dell’uomo,

facendo uscire dalla terra il nutrimento:

15 il vino che rallegra il cuore dell’uomo,

l’olio che gli fa risplendere il volto

e il pane che sostenta il cuore dei mortali.

16 Gli alberi dell’Eterno sono saziati,

i cedri del Libano che egli ha piantati.

17 Gli uccelli vi fanno i loro nidi;

la cicogna fa dei cipressi la sua dimora;

18 le alte montagne sono per i camosci,

le rocce sono il rifugio degli iraci.

19 Egli ha fatto la luna per le stagioni;

il sole conosce il suo tramonto.

20 Tu mandi le tenebre e viene la notte,

nella quale si muovono tutte le bestie delle foreste.

21 I leoncelli ruggiscono dietro la preda

e chiedono il loro pasto a Dio.

22 Sorge il sole, esse si ritirano

e si accovacciano nelle loro tane.

23 L’uomo esce all’opera sua

e al suo lavoro fino alla sera.

24 Quanto sono numerose le tue opere, o Eterno!

Tu le hai fatte tutte con sapienza;

la terra è piena delle tue ricchezze.

25 Ecco il mare, grande e vasto,

dove si muovono creature senza numero,

animali piccoli e grandi.

26 Lo percorrono le navi

e quel leviatano che hai creato per scherzare in esso.

27 Tutti quanti sperano in te

perché tu dia loro il cibo a suo tempo.

28 Tu lo dai loro ed essi lo raccolgono;

tu apri la mano ed essi sono saziati di beni.

29 Tu nascondi il tuo volto, essi sono smarriti;

tu ritiri il loro fiato ed essi muoiono

e tornano nella loro polvere.

30 Tu mandi il tuo spirito, essi sono creati,

e tu rinnovi la faccia della terra.

31 Duri per sempre la gloria dell’Eterno,

si rallegri l’Eterno nelle opere sue!

32 Egli guarda la terra ed essa trema;

egli tocca i monti ed essi fumano.

33 Io canterò all’Eterno finché vivrò;

salmeggerò al mio Dio finché esisterò.

34 Possa la mia meditazione essergli gradita!

Io mi rallegrerò nell’Eterno.

35 Spariscano i peccatori dalla terra,

e gli empi non siano più!

Anima mia, benedici l’Eterno.

Alleluia.