1 En salme av Asaf. Gud! Hedninger har trengt inn i din arv, de har gjort ditt hellige tempel urent, de har gjort Jerusalem til grushoper. 2 De har gitt dine tjeneres lik til føde for himmelens fugler, dine helliges kjøtt til ville dyr. 3 De har utøst deres blod som vann rundt omkring Jerusalem, og der var ingen som la dem i graven. 4 Vi er blitt til skam for våre naboer, til spott og hån for dem som er omkring oss. 5 Hvor lenge, Herre, vil du være vred evindelig? Hvor lenge skal din nidkjærhet brenne som ild?

6 Utøs din harme over hedningene, som ikke kjenner dig, og over de riker som ikke påkaller ditt navn!

7 For de har fortært Jakob og lagt hans bolig øde. 8 Tilregn oss ikke våre forfedres misgjerninger! La din miskunn snarlig komme oss i møte, for vi er såre elendige! 9 Hjelp oss, vår frelses Gud, for ditt navns æres skyld, og fri oss og forlat oss våre synder for ditt navns skyld! 10 Hvorfor skal hedningene si: Hvor er deres Gud? La det for våre øine kjennes blandt hedningene at dine tjeneres utøste blod blir hevnet, 11 la den fangnes sukk komme for ditt åsyn, la dødens barn bli i live efter din arms styrke, 12 og betal våre naboer syvfold i deres fang den hån som de har hånet dig med, Herre! 13 Og vi, ditt folk og den hjord du før, vi vil love dig evindelig; fra slekt til slekt vil vi fortelle din pris.

1 Salmo di Asaf.

O Dio, le nazioni sono entrate nella tua eredità,

hanno contaminato il tuo santo tempio,

hanno ridotto Gerusalemme in un mucchio di rovine;

2 hanno dato i cadaveri dei tuoi servi

in pasto agli uccelli del cielo,

la carne dei tuoi santi alle bestie della terra.

3 Hanno sparso il loro sangue come acqua

intorno a Gerusalemme,

e non c’è stato alcuno che li seppellisse.

4 Noi siamo diventati oggetto di derisione per i nostri vicini,

oggetto di scherno e di beffa

per quelli che ci circondano.

5 Fino a quando, o Eterno? Sarai tu adirato per sempre?

La tua gelosia arderà come un fuoco?

6 Riversa la tua ira sulle nazioni che non ti conoscono

e sui regni che non invocano il tuo nome,

7 poiché hanno divorato Giacobbe

e hanno devastato la sua dimora.

8 Non ricordare contro di noi le iniquità dei nostri antenati;

affrettati, ci vengano incontro le tue compassioni,

poiché siamo molto angosciati.

9 Soccorrici, o Dio della nostra salvezza,

per la gloria del tuo nome,

liberaci e perdona i nostri peccati,

per amore del tuo nome.

10 Perché direbbero le nazioni: "Dov’è il loro Dio?".

Fa’ che la vendetta del sangue sparso dei tuoi servitori

sia nota fra le nazioni, davanti agli occhi nostri.

11 Giunga davanti a te il gemito dei prigionieri;

secondo la potenza del tuo braccio,

scampa quelli che sono condannati a morte.

12 Restituisci ai nostri vicini sette volte tanto

l’oltraggio che ti hanno fatto, o Signore!

13 E noi, tuo popolo e gregge del tuo pascolo,

ti celebreremo in eterno,

proclameremo la tua lode per ogni età.