1 Til sangmesteren; "orderv ikke" av David; en gyllen sang, da Saul sendte folk som tok vare på huset for å drepe ham. Fri mig fra mine fiender, min Gud, vern mig mot dem som reiser sig imot mig, Fri mig fra mine fiender, min Gud, vern mig mot dem som reiser sig imot mig, 2 fri mig fra dem som gjør urett, og frels mig fra blodgjerrige menn! 3 For se, de lurer på mitt liv; sterke menn slår sig sammen imot mig, uten misgjerning og uten synd hos mig, Herre! 4 Uten brøde hos mig stormer de frem og stiller sig op; våkn op for å møte mig, og se til! 5 Ja du, Herre, hærskarenes Gud, Israels Gud, våkn op for å hjemsøke alle hedninger, vær ikke nådig imot nogen av de troløse nidinger! Sela. 6 De kommer igjen om aftenen, tuter som hunder og løper rundt omkring i byen. 7 Se, det går en strøm av ord ut av deres munn; der er sverd på deres leber; for hvem hører det?

8 Men du, Herre, le, av dem, du spotter alle hedninger.

9 Mot hans {den mektige fiendes.} makt vil jeg bie på dig; for Gud er min borg. 10 Min Gud vil komme mig i møte med sin miskunnhet, Gud vil la mig se med lyst på mine fiender. 11 Slå dem ikke ihjel, forat mitt folk ikke skal glemme det! La dem drive ustadig omkring ved din makt og styrt dem ned, du, vårt skjold, Herre! 12 Hvert ord på deres leber er en synd i deres munn; la dem så fanges i sitt overmot og for den forbannelses og løgns skyld som de fører i sin munn! 13 Gjør ende på dem i vrede, gjør ende på dem, så de ikke mere er til, og la dem vite at Gud er den som hersker i Jakob inntil jordens ender! Sela. 14 Og de kommer igjen om aftenen, tuter som hunder og løper rundt omkring i byen. 15 De farer omkring efter mat; om de ikke blir mette, blir de således natten over. 16 Men jeg vil synge om din styrke, og jeg vil juble om morgenen over din miskunnhet; for du er min borg og min tilflukt den dag jeg er i nød. 17 Min styrke! For dig vil jeg synge; for Gud er min borg, min miskunnhets Gud.

1 Per il Maestro del coro. "Non distruggere". Inno di Davide, quando Saul mandò a sorvegliargli la casa per ucciderlo.

Liberami dai miei nemici, o mio Dio;

ponimi in luogo alto, al sicuro dai miei aggressori.

2 Liberami da quanti compiono il male

e salvami dagli uomini sanguinari.

3 Perché, ecco, essi pongono agguati all’anima mia;

uomini potenti si radunano contro di me,

senza che in me vi sia misfatto né peccato, o Eterno!

4 Senza che in me vi sia colpa, essi corrono e si preparano.

Destati, vieni a me, e vedi!

5 Tu, o Eterno, che sei il Dio degli eserciti, il Dio d’Israele,

alzati a giudicare tutte le genti!

Non fare grazia ad alcuno dei perfidi malfattori! [Pausa]

6 Ogni sera ritornano e urlano come cani

e vanno attorno per la città.

7 Ecco, vomitano ingiurie dalla loro bocca;

hanno delle spade sulle labbra.

"Tanto", dicono, "chi ci ascolta?".

8 Ma tu, o Eterno, ti riderai di loro;

ti farai beffe di tutte le genti.

9 O mia forza, a te io riguarderò,

perché tu, o Dio, sei il mio alto rifugio.

10 Il mio Dio mi verrà incontro con la sua bontà,

Dio mi farà vedere sui miei nemici quel che desidero.

11 Non ucciderli, che talora il mio popolo non dimentichi;

falli andare, per la tua potenza, vagando e abbattili,

o Signore, nostro scudo.

12 Ogni parola delle loro labbra è un peccato della loro bocca;

siano dunque presi nel laccio della loro superbia,

per le maledizioni e le menzogne che proferiscono.

13 Distruggili nel tuo furore, distruggili e non siano più;

e si conoscerà, fino alle estremità della terra,

che Dio signoreggia su Giacobbe. [Pausa]

14 Ritornano la sera, ringhiano come cani

e vanno attorno per la città.

15 Vanno vagando per trovare da mangiare,

e, se non trovano da saziarsi, passano la notte latrando.

16 Ma io canterò la tua potenza,

e al mattino loderò ad alta voce la tua bontà,

perché tu sei stato per me una fortezza,

un rifugio nel giorno dell’avversità.

17 O mia forza, a te salmeggerò,

perché Dio è il mio alto rifugio, il Dio benigno per me.