1 Halleluja! Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig. 2 Hvem kan utsi Herrens veldige gjerninger, forkynne all hans pris? 3 Salige er de som tar vare på det som rett er, den som gjør rettferdighet til enhver tid. 4 Kom mig i hu, Herre, efter din nåde mot ditt folk, se til mig med din frelse, 5 så jeg kan se på dine utvalgtes lykke, glede mig med ditt folks glede, rose mig med din arv!

6 Vi har syndet med våre fedre, vi har gjort ille, vi har vært ugudelige.

7 Våre fedre i Egypten aktet ikke på dine undergjerninger, de kom ikke i hu dine mange nådegjerninger, men var gjenstridige ved havet, ved det Røde Hav. 8 Dog frelste han dem for sitt navns skyld, for å kunngjøre sitt velde, 9 og han truet det Røde Hav, og det blev tørt, og han lot dem gå gjennem dypene som i en ørken, 10 og han frelste dem av hans hånd som hatet dem, og forløste dem av fiendens hånd, 11 og vannet skjulte deres motstandere, det blev ikke én av dem tilbake. 12 Da trodde de på hans ord, de sang hans pris.

13 Men snart glemte de hans gjerninger, de bidde ikke på hans råd;

14 men de blev grepet av begjærlighet i ørkenen, og de fristet Gud på det øde sted. 15 Da gav han dem det de vilde ha, men sendte tærende sykdom over deres liv. 16 Og de blev avindsyke mot Moses i leiren, mot Aron, Herrens hellige. 17 Jorden oplot sig og slukte Datan og skjulte Abirams hop, 18 og en ild satte deres hop i brand, en lue brente op de ugudelige. 19 De gjorde en kalv ved Horeb og tilbad et støpt billede, 20 og de byttet sin ære mot billedet av en okse, som eter gress. 21 De glemte Gud, sin frelser, som hadde gjort store ting i Egypten, 22 undergjerninger i Kams land, forferdelige ting ved det Røde Hav. 23 Da sa han at han vilde ødelegge dem, dersom ikke Moses, hans utvalgte, hadde stilt sig i gapet for hans åsyn for å avvende hans vrede fra å ødelegge dem. 24 Og de foraktet det herlige land, de trodde ikke hans ord, 25 og de knurret i sine telt, de hørte ikke på Herrens røst. 26 Da opløftet han sin hånd og svor at han vilde la dem falle i ørkenen 27 og la deres avkom falle iblandt hedningene og sprede dem i landene. 28 Og de bandt sig til Ba’l-Peor og åt av offere til døde, {de. de livløse avgudsbilleder} 29 og de vakte harme ved sine gjerninger, og en plage brøt inn iblandt dem. 30 Da stod Pinehas frem og holdt dom, og plagen stanset; 31 og det blev regnet ham til rettferdighet fra slekt til slekt evindelig. 32 Og de vakte vrede ved Meribas vann, og det gikk Moses ille for deres skyld; 33 for de var gjenstridige mot hans {de. Guds.} Ånd, og han talte tankeløst med sine leber.

34 De ødela ikke de folk som Herren hadde talt til dem om,

35 men de blandet sig med hedningene og lærte deres gjerninger, 36 og de tjente deres avguder, og disse blev dem til en snare, 37 og de ofret sine sønner og sine døtre til maktene. {de. avgudene} 38 og de utøste uskyldig blod, sine sønners og sine døtres blod, som de ofret til Kana’ns avguder, og landet blev vanhelliget ved blod. 39 De blev urene ved sine gjerninger og drev hor ved sin adferd. 40 Da optendtes Herrens vrede mot hans folk, og han fikk avsky for sin arv. 41 Og han gav dem i hedningers hånd, og de som hatet dem, hersket over dem, 42 og deres fiender trengte dem, og de blev ydmyket under deres hånd. 43 Mange ganger utfridde han dem; men de var gjenstridige i sine råd, og de sank ned i usseldom for sin misgjernings skyld. 44 Og han så til dem når de var i nød, idet han hørte deres klagerop. 45 Og i sin godhet mot dem kom han sin pakt i hu, og det gjorde ham ondt efter hans store miskunnhet, 46 og han lot dem finne barmhjertighet for alle deres åsyn som hadde ført dem i fangenskap. 47 Frels oss, Herre vår Gud, og samle oss fra hedningene til å love ditt hellige navn, rose oss av å kunne prise dig! 48 Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet og til evighet! Og alt folket sier: Amen. Halleluja!

1 Alleluia!

Celebrate l’Eterno, perché egli è buono,

perché la sua bontà dura in eterno.

2 Chi può raccontare le gesta dell’Eterno,

o proclamare tutta la sua lode?

3 Beati coloro che osservano ciò che è giusto,

e praticano il diritto in ogni tempo!

4 O Eterno, ricordati di me,

con la benevolenza che usi verso il tuo popolo;

visitami con la tua salvezza,

5 affinché io veda il bene dei tuoi eletti,

gioisca dell’allegrezza della tua nazione

e mi glorî con la tua eredità.

6 Noi e i nostri padri abbiamo peccato,

abbiamo commesso l’iniquità, abbiamo fatto il male.

7 I nostri padri in Egitto non compresero i tuoi prodigi;

non si ricordarono dei tuoi numerosi benefici

e si ribellarono presso il mare, il Mar Rosso.

8 Nondimeno egli li salvò per amore del suo nome,

per far conoscere la sua potenza.

9 Sgridò il Mar Rosso ed esso si prosciugò;

li condusse attraverso gli abissi come attraverso un deserto.

10 Li salvò dalla mano di chi li odiava

e li redense dalla mano del nemico.

11 Le acque coprirono i loro avversari;

non ne scampò neppur uno.

12 Allora credettero alle sue parole,

e cantarono la sua lode.

13 Ben presto, però, dimenticarono le sue opere;

non aspettarono fiduciosi l’esecuzione dei suoi propositi,

14 ma furono presi da cupidigia nel deserto,

e tentarono Dio nella solitudine.

15 Egli diede loro quel che chiedevano,

ma mandò contro di loro una piaga consumante.

16 Furono mossi d’invidia contro Mosè nel campo,

e contro Aaronne, il santo dell’Eterno.

17 La terra si aprì, inghiottì Datan

e seppellì quanti avevano seguito Abiram.

18 Un fuoco si accese nella loro assemblea,

la fiamma consumò gli empi.

19 Fecero un vitello in Oreb

e adorarono un’immagine di metallo fuso;

20 così sostituirono la gloria di Dio

nella figura di un bue che mangia erba.

21 Dimenticarono Dio, loro salvatore,

che aveva fatto cose grandi in Egitto,

22 cose meravigliose nel paese di Cam,

cose tremende al Mar Rosso.

23 Egli parlò di sterminarli;

tuttavia Mosè, suo eletto, stette sulla breccia davanti a lui

per impedire all’ira sua di distruggerli.

24 Essi disprezzarono il paese delizioso,

non credettero alla sua parola,

25 mormorarono nelle loro tende

e non diedero ascolto alla voce dell’Eterno.

26 Perciò, egli alzò la mano su di loro,

giurando di farli cadere nel deserto,

27 di far perire la loro discendenza fra le nazioni

e di disperderli per tutti i paesi.

28 Si misero sotto il giogo di Baal-Peor

e mangiarono dei sacrifici dei morti.

29 Così irritarono Dio con le loro azioni,

e una pestilenza scoppiò fra loro.

30 Ma Fineas si alzò e fece giustizia,

e il flagello cessò.

31 E ciò gli fu messo in conto come giustizia

per ogni generazione, per sempre.

32 Lo provocarono anche presso le acque di Meriba,

e venne del male a Mosè per causa loro;

33 perché inasprirono il suo spirito

ed egli parlò sconsideratamente.

34 Essi non distrussero i popoli,

come l’Eterno aveva loro comandato;

35 ma si mescolarono con le nazioni

e impararono le loro opere:

36 servirono i loro idoli,

i quali divennero per essi un laccio,

37 sacrificarono i loro figli

e le loro figlie ai demòni,

38 e sparsero il sangue innocente,

il sangue dei loro figli e delle loro figlie,

che sacrificarono agli idoli di Canaan;

e il paese fu profanato dal sangue versato.

39 Essi si contaminarono con le loro opere

e si prostituirono con le loro azioni.

40 L’ira dell’Eterno si accese contro il suo popolo,

ed egli ebbe in abominio la sua eredità.

41 Li diede nelle mani delle nazioni

e furono signoreggiati da quelli che li odiavano.

42 I loro nemici li oppressero

e furono umiliati sotto la loro mano.

43 Molte volte li liberò,

ma essi furono ribelli nei loro propositi,

e si rovinarono per la loro iniquità.

44 Tuttavia, volse a loro lo sguardo quando furono in angoscia,

quando udì il loro grido;

45 si ricordò del suo patto con loro

e, nella sua grande misericordia, si pentì.

46 Fece anche trovare loro compassione

presso tutti quelli che li avevano condotti in cattività.

47 Salvaci, o Eterno, Dio nostro, e raccoglici fra le nazioni,

affinché celebriamo il tuo santo nome,

e ci gloriamo nel lodarti.

48 Benedetto sia l’Eterno, il Dio d’Israele, d’eternità in eternità!

E tutto il popolo dica: "Amen!".

Alleluia.