1 Til sangmesteren; en salme av David. Til dig, Herre, tar jeg min tilflukt. La mig aldri i evighet bli til skamme, frels mig ved din rettferdighet! Til dig, Herre, tar jeg min tilflukt. La mig aldri i evighet bli til skamme, frels mig ved din rettferdighet! 2 Bøi ditt øre til mig, skynd dig og redd mig, vær mig et klippevern, en borg til å frelse mig! 3 For du er min klippe og min borg, og for ditt navns skyld vil du føre og lede mig. 4 Du vil føre mig ut av garnet som de lønnlig har lagt for mig; for du er mitt vern. 5 I din hånd overgir jeg min ånd; du forløser mig, Herre, du trofaste Gud. 6 Jeg hater dem som akter på tomme avguder, men jeg, jeg setter min lit til Herren. 7 Jeg vil fryde og glede mig over din miskunnhet, at du har sett min elendighet, aktet på min sjels trengsler; 8 du har ikke overgitt mig i fiendehånd, du har satt mine føtter på et rummelig sted.

9 Vær mig nådig, Herre! for jeg er i trengsel; borttæret av sorg er mitt øie, min sjel og mitt legeme.

10 For mitt liv svinner bort med sorg, og mine år med sukk; min kraft er brutt for min misgjernings skyld, og mine ben er uttæret. 11 For alle mine fienders skyld er jeg blitt til stor spott for mine naboer og til en skrekk for mine kjenninger; de som ser mig på gaten, flyr for mig. 12 Jeg er glemt og ute av hjertet som en død, jeg er blitt som et ødelagt kar. 13 For jeg hører baktalelse av mange, redsel fra alle kanter, idet de rådslår sammen imot mig; de lurer på å ta mitt liv. 14 Men jeg, jeg setter min lit til dig, Herre! Jeg sier: Du er min Gud. 15 I din hånd er mine tider; redd mig av mine fienders hånd og fra mine forfølgere! 16 La ditt åsyn lyse over din tjener, frels mig ved din miskunnhet! 17 Herre, la mig ikke bli til skamme! for jeg kaller på dig. La de ugudelige bli til skamme, bli tause i dødsriket! 18 La løgnens leber bli målløse, som taler frekt imot den rettferdige med overmot og forakt!

19 Hvor stor din godhet er, som du har gjemt for dem som frykter dig, som du har vist mot dem som tar sin tilflukt til dig, for menneskenes barns øine!

20 Du skjuler dem i ditt åsyns skjul for menneskers sammensvergelser, du gjemmer dem i en hytte for tungers kiv. 21 Lovet være Herren! for han har underlig vist sin miskunnhet imot mig i en fast by. 22 Og jeg, jeg sa i min angst: Jeg er revet bort fra dine øine. Dog hørte du mine inderlige bønners røst, da jeg ropte til dig. 23 Elsk Herren, alle I hans fromme! Herren vokter de trofaste og gjengjelder rikelig den som farer overmodig frem. 24 Vær ved godt mot, og eders hjerte være sterkt, alle I som venter på Herren!

1 Per il Maestro del coro. Salmo di Davide.

O Eterno, io mi sono confidato in te,

fa’ che io non sia mai confuso;

liberami per la tua giustizia.

2 Inclina a me il tuo orecchio;

affrettati a liberarmi;

sii per me una forte rocca,

una fortezza dove tu mi salvi.

3 Poiché tu sei la mia rocca e la mia fortezza;

per amore del tuo nome guidami e conducimi.

4 Tirami fuori dalla rete che mi hanno tesa di nascosto;

poiché tu sei il mio baluardo.

5 Io rimetto il mio spirito nelle tue mani;

tu mi hai riscattato, o Eterno, Dio di verità.

6 Detesto quelli che si affidano alle vanità ingannatrici

e, quanto a me, confido nell’Eterno.

7 Festeggerò e mi rallegrerò per la tua benevolenza;

poiché tu hai visto la mia afflizione,

hai conosciuto le angosce dell’anima mia,

8 e non mi hai dato in mano al nemico;

tu mi hai messo i piedi in luogo favorevole.

9 Abbi pietà di me, o Eterno, perché sono tribolato;

l’occhio mio, l’anima mia, le mie viscere sono rose dal cordoglio.

10 Poiché la mia vita viene meno dal dolore

e i miei anni per il sospirare;

la forza m’è venuta a mancare per la mia afflizione,

e le mie ossa si consumano.

11 A causa di tutti i miei nemici sono diventato un obbrobrio,

un grande obbrobrio ai miei vicini

e uno spavento ai miei conoscenti.

Quelli che mi vedono fuori fuggono lontano da me.

12 Io sono del tutto dimenticato come un morto;

sono simile a un vaso rotto.

13 Perché odo le calunnie di molti,

tutto m’incute spavento intorno a me,

mentre essi si consigliano a mio danno

e meditano di togliermi la vita.

14 Io confido in te, o Eterno;

io ho detto: "Tu sei il mio Dio".

15 I miei giorni sono in mano tua;

liberami dalla mano dei miei nemici e dai miei persecutori.

16 Fa’ risplendere il tuo volto sul tuo servitore;

salvami per la tua benevolenza.

17 O Eterno, fa’ che io non sia confuso, perché io t’invoco;

siano confusi gli empi,

siano ridotti al silenzio nel soggiorno dei morti.

18 Ammutoliscano le labbra bugiarde

che parlano con arroganza contro il giusto

con alterigia e con disprezzo.

19 Quant’è grande la bontà

che tu riservi a quelli che ti temono,

e di cui dai prova in presenza dei figli degli uomini,

verso quelli che si confidano in te!

20 Tu li nascondi all’ombra della tua presenza,

lontano dalle macchinazioni degli uomini;

tu li custodisci in una tenda,

al riparo dagli attacchi delle lingue.

21 Sia benedetto l’Eterno!

Poiché egli ha reso mirabile la sua benevolenza per me,

ponendomi come in una città fortificata.

22 Quanto a me, nel mio smarrimento, dicevo:

"Io sono respinto dalla tua presenza";

ma tu hai udita la voce delle mie suppliche,

quand’ho gridato a te.

23 Amate l’Eterno, voi tutti i suoi santi!

L’Eterno preserva i fedeli,

e rende ampia retribuzione a chi agisce con orgoglio.

24 Siate saldi e il vostro cuore si fortifichi,

o voi tutti che sperate nell’Eterno!