1 Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme. Hør dette, alle folk, vend øret til, alle I som bor i verden, Hør dette, alle folk, vend øret til, alle I som bor i verden, 2 både lave og høie, rike og fattige, alle tilsammen! 3 Min munn skal tale visdom, og mitt hjertes tanke er forstand. 4 Jeg vil bøie mitt øre til tankesprog, jeg vil fremføre min gåtefulle tale til citaren. 5 Hvorfor skal jeg frykte i de onde dager, når mine forfølgeres ondskap omgir mig,

6 de som setter sin lit til sitt gods og roser sig av sin store rikdom?

7 En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham 8 (-)for deres livs utløsning er for dyr, og han må avstå derfra til evig tid(-) 9 så han skulde bli ved å leve evindelig og ikke se graven. 10 Nei, han vil få se den. De vise dør, dåren og den uforstandige omkommer tilsammen og overlater sitt gods til andre. 11 Deres hjertes eneste tanke er at deres hus skal stå til evig tid, deres boliger fra slekt til slekt; de kaller sine jorder op efter sine navn. 12 Og dog blir et menneske i herlighet ikke stående; han er lik dyrene, som går til grunne. 13 Således går det dem som er fulle av selvtillit, og dem som følger dem efter og har behag i deres tale. Sela. 14 Som en fårehjord føres de ned i dødsriket, døden vokter dem, og de opriktige hersker over dem, når morgenen bryter frem, og deres skikkelse blir ødelagt av dødsriket, så de ikke har nogen bolig mere.

15 Men Gud skal forløse min sjel av dødsrikets vold, for han skal ta mig til sig. Sela.

16 Frykt ikke når en mann blir rik, når hans huses herlighet blir stor! 17 For han skal intet ta med sig når han dør; hans herlighet skal ikke fare ned efter ham. 18 Om han enn velsigner sin sjel i sitt liv, og de priser dig fordi du gjør dig til gode, 19 så skal du dog komme til dine fedres slekt; de ser ikke lyset evindelig. 20 Et menneske i herlighet, som ikke har forstand, er lik dyrene, som går til grunne.

1 Per il Maestro del coro. Dei figli di Core. Salmo.

Udite questo, popoli tutti;

porgete orecchio, voi tutti gli abitanti del mondo!

2 Plebei e nobili,

ricchi e poveri tutti insieme.

3 La mia bocca pronuncerà cose sagge,

e la meditazione del mio cuore sarà piena di senno.

4 Io presterò orecchio al proverbio,

spiegherò il mio enigma al suon della cetra.

5 Perché temere nei giorni dell’avversità

quando mi circonda l’iniquità dei miei avversari?

6 Essi confidano nei loro grandi averi

e si gloriano della grandezza delle loro ricchezze,

7 ma nessuno può in alcun modo redimere il fratello,

né dare a Dio il prezzo del suo riscatto.

8 Il riscatto dell’anima dell’uomo è troppo alto

e il denaro sarà sempre insufficiente,

9 perché essa viva in eterno ed eviti di vedere la tomba.

10 Infatti la vedrà: i sapienti muoiono;

lo stolto e l’ignorante periscono tutti

e lasciano ad altri le loro ricchezze.

11 Pensano che le loro case dureranno per sempre

e che le loro abitazioni siano eterne,

perciò danno i loro nomi alle terre.

12 Ma anche l’uomo che è in onore non dura;

egli è simile alle bestie che periscono.

13 Questo loro modo di comportarsi è follia;

eppure i loro successori approvano i loro discorsi. [Pausa]

14 Sono scacciati come pecore nel soggiorno dei morti;

la morte è il loro pastore

e al mattino gli uomini retti li calpestano.

La loro gloria deve consumarsi nel soggiorno dei morti

e non avrà altra dimora.

15 Ma Dio riscatterà l’anima mia

dal potere del soggiorno dei morti,

perché mi prenderà con sé. [Pausa]

16 Non temere quando uno si arricchisce,

quando si accresce la gloria della sua casa.

17 Perché, quando morrà, non porterà nulla con sé;

la sua gloria non scenderà con lui.

18 Benché tu, mentre vivi, ti reputi felice

e la gente ti lodi per i successi che ti procuri,

19 tu te ne andrai alla generazione dei tuoi padri,

che non vedranno mai più la tua luce.

20 L’uomo che è in onore e non ha intendimento

è simile alle bestie che periscono.