1 Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider? 2 Ved den ugudeliges overmot engstes de elendige; de fanges i de onde råd han har uttenkt. 3 For den ugudelige roser sin sjels lyst, og den rovgjerrige sier Herren farvel, håner ham. 4 Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud, det er alle hans tanker. 5 Hans veier lykkes til enhver tid; langt borte fra ham i det høie er dine dommer; av alle sine motstandere blåser han. 6 Han sier i sitt hjerte: Jeg skal ikke rokkes, fra slekt til slekt skal jeg ikke stedes i ulykke. 7 Hans munn er full av forbannelse og av svik og vold; under hans tunge er ulykke og ondskap. 8 Han ligger i bakhold ved gårdene, på lønnlige steder myrder han den uskyldige, hans øine speider efter den ulykkelige. 9 Han lurer på lønnlig sted, lik løven i sitt skjul; han lurer for å gripe den elendige; han griper den elendige idet han drar ham inn i sitt garn. 10 Han bøier sig, dukker sig ned, og for hans sterke klør faller de elendige. 11 Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri.

12 Reis dig, Herre! Gud, opløft din hånd, glem ikke de elendige!

13 Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke? 14 Du har sett det; for du skuer nød og sorg for å legge dem i din hånd; til dig overgir den elendige sin sak, du er den farløses hjelper. 15 Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den! 16 Herren er konge evindelig og alltid, hedningene blir utryddet av hans land! 17 De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til 18 for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.

1 O Eterno, perché te ne stai lontano?

Perché ti nascondi in tempo d’angoscia?

2 L’empio nella sua superbia perseguita con furore i poveri;

essi rimangono presi nelle macchinazioni

che gli empi hanno ordite;

3 poiché l’empio si gloria delle brame dell’anima sua,

benedice il rapace e disprezza l’Eterno.

4 L’empio, nell’alterezza della sua faccia,

dice: "L’Eterno non farà inchieste".

Tutti i suoi pensieri sono: "Non c’è Dio!".

5 Le sue vie sono prospere in ogni tempo;

cosa troppo alta per lui sono i tuoi giudizi;

egli soffia contro tutti i suoi nemici.

6 Egli dice nel suo cuore: "Non sarò mai smosso;

d’età in età non m’accadrà male alcuno".

7 La sua bocca è piena di maledizione, di frodi e di oppressione;

sotto la sua lingua c’è malizia e iniquità.

8 Egli sta negli agguati dei villaggi;

uccide l’innocente in luoghi nascosti;

i suoi occhi spiano il misero.

9 Sta in agguato nel suo nascondiglio

come un leone nella sua tana;

sta in agguato per sorprendere l’afflitto;

egli sorprende l’infelice traendolo nella sua rete.

10 Se ne sta quatto e chino,

e gli afflitti sono sopraffatti dalla sua forza.

11 Egli dice in cuor suo: "Dio dimentica,

nasconde la sua faccia, non lo vedrà mai".

12 Ergiti o Eterno! o Dio, alza la mano!

Non dimenticare i mansueti.

13 Perché l’empio disprezza Dio?

perché dice in cuor suo: "Non ne farai ricerca?".

14 Ma tu hai visto; poiché tu osservi i travagli

e le pene per prendere la cosa in mano.

A te si affida il misero;

tu sei colui che aiuta l’orfano.

15 Fiacca il braccio dell’empio,

cerca l’empietà del malvagio finché tu non ne trovi più.

16 L’Eterno è re in eterno;

le nazioni sono state sterminate dalla sua terra.

17 O Eterno, tu esaudisci il desiderio degli umili;

tu fortifichi il loro cuore, inclinerai il tuo orecchio

18 per rendere giustizia all’orfano e all’oppresso,

affinché l’uomo, che è della terra, cessi dall’incutere spavento.