1 Til sangmesteren; av Herrens tjener David, som talte denne sangs ord til Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd. Og han sa: Herre, jeg har dig hjertelig kjær, min styrke! Og han sa: Herre, jeg har dig hjertelig kjær, min styrke! 2 Herren er min klippe og min festning og min frelser; min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg. 3 Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender. 4 Dødens rep omspente mig, og fordervelsens strømmer forferdet mig. 5 Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig. 6 I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for ham, til hans ører. 7 Da rystet og bevet jorden, og fjellenes grunnvoller skalv, og de rystet, for hans vrede var optendt. 8 Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham. 9 Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter. 10 Og han fór på kjeruber og fløi, og han fór hastig frem på vindens vinger. 11 Han gjorde mørke til sitt dekke, rundt omkring sig til sitt skjul, mørke vann, tykke skyer. 12 Frem av glansen foran ham fór hans skyer frem, hagl og gloende kull. 13 Og Herren tordnet i himmelen, den Høieste lot sin røst høre, hagl og gloende kull. 14 Og han utsendte sine piler og spredte dem {fiendene.} omkring(-)lyn i mengde og forvirret dem. 15 Da kom vannenes strømmer til syne, og jordens grunnvoller blev avdekket ved din trusel, Herre, for din neses åndepust. 16 Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann. 17 Han fridde mig ut fra min sterke fiende og fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige. 18 De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte. 19 Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.

20 Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet.

21 For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud. 22 For alle hans lover hadde jeg for øie, og hans bud lot jeg ikke vike fra mig. 23 Og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd. 24 Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter mine henders renhet for hans øine. 25 Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise mann viser du dig rettvis, 26 mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang. 27 For du frelser elendige folk, og du fornedrer høie øine. 28 For du lar min lampe skinne; Herren min Gud opklarer mitt mørke.

29 For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, og ved min Gud springer jeg over murer.

30 Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham. 31 For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe, uten vår Gud? 32 Den Gud som omgjorder mig med kraft og gjør min vei fri for støt, 33 som gir mig føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider, 34 som oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen. 35 Og du gir mig din frelse til skjold, og din høire hånd støtter mig, og din mildhet gjør mig stor. 36 Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke. 37 Jeg forfølger mine fiender og når dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem. 38 Jeg knuser dem, så de ikke makter å reise sig; de faller under mine føtter. 39 Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig. 40 Og mine fiender lar du vende mig ryggen, og mine avindsmenn utrydder jeg. 41 De roper, men der er ingen frelser(-)til Herren, men han svarer dem ikke. 42 Og jeg knuser dem som støv for vinden, jeg tømmer dem ut som søle på gatene. 43 Du redder mig fra folkekamper, du setter mig til hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenmer, tjener mig. 44 Bare de hører om mig, blir de mig lydige; fremmede kryper for mig. 45 Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger. 46 Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses Gud, 47 den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig, 48 som frir mig ut fra mine fiender; ja, over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig. 49 Derfor vil jeg prise dig iblandt hedningene, Herre, og lovsynge ditt navn. 50 Han gjør frelsen stor for sin konge, han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.

1 Per il Maestro del coro. Di Davide, servo dell’Eterno, il quale rivolse all’Eterno le parole di questo cantico, quando l’Eterno l’ebbe liberato dalla mano di tutti i suoi nemici e dalla mano di Saul. Egli disse:

Io t’amo, o Eterno, mia forza!

2 L’Eterno è la mia rocca, la mia fortezza, il mio liberatore;

il mio Dio, la mia rupe, in cui mi rifugio,

il mio scudo, il mio potente salvatore, il mio alto rifugio.

3 Io invocai l’Eterno che è degno d’ogni lode

e fui salvato dai miei nemici.

4 I legami della morte mi avevano circondato

e i torrenti della distruzione mi avevano spaventato.

5 I legami del soggiorno dei morti mi avevano attorniato,

i lacci della morte mi avevano sorpreso.

6 Nella mia angoscia invocai l’Eterno

e gridai al mio Dio.

Egli udì la mia voce dal suo tempio

e il mio grido giunse a lui, ai suoi orecchi.

7 Allora la terra fu scossa e tremò,

le fondamenta dei monti furono smosse

e scrollate; perché egli era colmo di sdegno.

8 Un fumo saliva dalle sue narici;

un fuoco consumante gli usciva dalla bocca,

e ne procedevano carboni accesi.

9 Egli abbassò i cieli e discese,

avendo sotto i piedi una densa caligine.

10 Cavalcava sopra un cherubino e volava;

volava veloce sulle ali del vento;

11 aveva fatto delle tenebre la sua stanza nascosta,

aveva posto intorno a sé, per suo padiglione,

l’oscurità delle acque, le dense nubi dei cieli.

12 Per lo splendore che lo precedeva, le dense nubi si sciolsero

con grandine e con carboni accesi.

13 L’Eterno tuonò nei cieli

e l’Altissimo fece udire la sua voce

con grandine e con carboni accesi.

14 Scagliò le sue saette e disperse i nemici;

lanciò folgori in gran numero e li mise in fuga.

15 Allora apparve il letto delle acque,

e le fondamenta del mondo furono scoperte

al tuo rimprovero, o Eterno,

al soffio del vento delle tue narici.

16 Egli distese dall’alto la mano e mi prese,

mi tirò fuori delle grandi acque.

17 Mi riscosse dal mio potente nemico,

e da quelli che mi odiavano perché erano più forti di me.

18 Essi mi erano piombati addosso nel giorno della mia calamità,

ma l’Eterno fu il mio sostegno.

19 Egli mi trasse fuori al largo,

mi liberò, perché mi gradisce.

20 L’Eterno mi ha ricompensato secondo la mia giustizia,

mi ha reso secondo la purezza delle mie mani,

21 poiché ho osservato le vie dell’Eterno

e non mi sono empiamente sviato dal mio Dio.

22 Poiché ho tenuto tutte le sue leggi davanti a me

e non ho rimosso da me i suoi statuti.

23 E sono stato integro verso lui

e mi sono guardato dalla mia iniquità.

24 Perciò l’Eterno mi ha reso secondo la mia giustizia,

secondo la purezza delle mie mani nel suo cospetto.

25 Tu ti mostri pietoso verso il pio,

integro verso l’uomo integro;

26 ti mostri puro con il puro

e ti mostri astuto con il perverso;

27 poiché tu sei colui che salva la gente afflitta

e fai abbassare gli occhi alteri.

28 Sì, tu fai risplendere la mia lampada;

l’Eterno, il mio Dio, è colui che illumina le mie tenebre.

29 Con te io assalgo tutta una schiera

e con il mio Dio salgo sulle mura.

30 La via di Dio è perfetta;

la parola dell’Eterno è purificata con il fuoco;

egli è lo scudo di tutti quelli che sperano in lui.

31 Poiché chi è Dio all’infuori dell’Eterno?

E chi è Rocca all’infuori del nostro Dio,

32 il Dio che mi cinge di forza

e rende la mia via perfetta?

33 Egli rende i miei piedi simili a quelli delle cerve,

e mi rende saldo sui miei alti luoghi;

34 ammaestra le mie mani alla battaglia

e le mie braccia tendono un arco di bronzo.

35 Tu mi hai anche dato lo scudo della tua salvezza,

la tua destra mi ha sostenuto

e la tua bontà mi ha reso grande.

36 Tu hai allargato la via davanti ai miei passi;

e i miei piedi non hanno vacillato.

37 Io ho inseguito i miei nemici e li ho raggiunti;

e non sono tornato indietro prima di averli distrutti.

38 Io li ho abbattuti e non sono potuti risorgere;

sono caduti sotto i miei piedi.

39 Tu mi hai cinto di forza per la guerra;

tu hai fatto piegare sotto di me i miei avversari;

40 hai fatto voltare le spalle davanti a me ai miei nemici,

e ho distrutto quelli che mi odiavano.

41 Hanno gridato, ma non vi fu chi li salvasse;

hanno gridato all’Eterno, ma egli non rispose loro.

42 Io li ho tritati come polvere al vento,

li ho spazzati via come il fango delle strade.

43 Tu mi hai liberato dalle contese del popolo,

mi hai costituito capo di nazioni;

un popolo che non conoscevo mi è stato sottomesso.

44 Al solo udir parlare di me, mi hanno ubbidito;

i figli degli stranieri mi hanno reso omaggio.

45 I figli degli stranieri sono venuti meno,

sono usciti tremanti dai loro ripari.

46 Vive l’Eterno! Sia benedetta la mia rocca!

E sia esaltato il Dio della mia salvezza!

47 Il Dio che fa la mia vendetta

e mi sottomette i popoli,

48 che mi libera dai miei nemici.

Sì, tu mi innalzi sopra i miei avversari,

mi salvi dall’uomo violento.

49 Perciò, o Eterno, ti loderò fra le nazioni,

e salmeggerò al tuo nome.

50 Grandi liberazioni egli accorda al suo re,

e usa benevolenza verso il suo unto,

verso Davide e la sua discendenza in eterno.