1 Til sangmesteren, for Jedutun; av Asaf; en salme. Min røst er til Gud, og jeg vil rope; min røst er til Gud, og han vil vende øret til mig. Min røst er til Gud, og jeg vil rope; min røst er til Gud, og han vil vende øret til mig. 2 På min nøds dag søker jeg Herren; min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la sig trøste. 3 Jeg vil komme Gud i hu og sukke; jeg vil gruble, og min ånd vansmekter. Sela. 4 Du holder mine øine oppe i nattevaktene; jeg er urolig og taler ikke. 5 Jeg tenker på fordums dager, på de lengst fremfarne år. 6 Jeg vil komme i hu mitt strengespill om natten, i mitt hjerte vil jeg gruble, og min ånd ransaker. 7 Vil da Herren forkaste i all evighet, og vil han ikke mere bli ved å vise nåde? 8 Er det for all tid ute med hans miskunnhet? er hans løfte blitt til intet slekt efter slekt? 9 Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede tillukket sin barmhjertighet? Sela. 10 Jeg sier: Dette er min plage, det er år fra den Høiestes høire hånd.

11 Jeg vil forkynne Herrens gjerninger; for jeg vil komme dine under i hu fra fordums tid.

12 Og jeg vil eftertenke alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunde. 13 Gud! Din vei er i hellighet; hvem er en gud stor som Gud? 14 Du er den Gud som gjør under; du har kunngjort din styrke blandt folkene. 15 Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. Sela. 16 Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv. 17 Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høre, ja dine piler fløi hit og dit. 18 Din tordens røst lød i stormhvirvelen, lyn lyste op jorderike, jorden bevet og skalv. 19 Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent. 20 Du førte ditt folk som en hjord ved Moses’og Arons hånd.

1 Per il Maestro del coro. Secondo Iedutun. Salmo di Asaf.

La mia voce si eleva a Dio e io grido;

la mia voce si eleva a Dio ed egli mi porge l’orecchio.

2 Nel giorno della mia afflizione ho cercato il Signore,

la mia mano è stata tesa durante la notte senza stancarsi,

l’anima mia ha rifiutato di essere consolata.

3 Io mi ricordo di Dio, e gemo;

medito, e il mio spirito è abbattuto. [Pausa]

4 Tu tieni desti gli occhi miei,

sono turbato e non posso parlare.

5 Ripenso ai giorni antichi,

agli anni da lungo tempo passati.

6 Mi ricordo dei miei canti durante la notte,

medito nel mio cuore, e il mio spirito investiga:

7 "Il Signore ci respinge forse per sempre?

Non mostrerà più la sua bontà?

8 La sua misericordia è venuta a mancare per sempre?

La sua parola ha cessato per ogni generazione?

9 Dio ha forse dimenticato di aver pietà?

Ha egli nell’ira posto fine alle sue compassioni?". [Pausa]

10 Allora ho detto: "La mia afflizione sta in questo,

che la destra dell’Altissimo è mutata".

11 Io rievocherò le opere dell’Eterno;

sì, ricorderò le tue meraviglie antiche,

12 mediterò su tutte le opere tue

e ripenserò alle tue gesta.

13 O Dio, la tua via è santa;

quale dio è grande come il nostro Dio?

14 Tu sei il Dio che compie meraviglie;

tu hai fatto conoscere la tua forza fra i popoli.

15 Tu hai, con il tuo braccio, redento il tuo popolo,

i figli di Giacobbe e di Giuseppe. [Pausa]

16 Le acque ti videro, o Dio;

le acque ti videro e furono spaventate;

anche gli abissi tremarono.

17 Le nubi versarono diluvi d’acqua;

i cieli tuonarono;

e anche le tue saette guizzarono da ogni parte.

18 Il fragore del tuo tuono era nel turbine;

i lampi illuminarono il mondo;

la terra fu scossa e tremò.

19 Apristi la tua via in mezzo al mare,

i tuoi sentieri in mezzo alle grandi acque,

e le tue orme non furono visibili.

20 Tu guidasti il tuo popolo come un gregge,

per mano di Mosè e di Aaronne.