1 Til dig, Herre, setter jeg min lit; la mig aldri i evighet bli til skamme! 2 Utfri mig og redd mig ved din rettferdighet! Bøi ditt øre til mig og frels mig! 3 Vær mig en klippe til bolig, dit jeg alltid kan gå, du som har fastsatt frelse for mig! For du er min klippe og min festning. 4 Min Gud, utfri mig av den ugudeliges hånd, av den urettferdiges og undertrykkerens vold! 5 For du er mitt håp, Herre, Herre min tillit fra min ungdom av. 6 Til dig har jeg støttet mig fra mors liv av; du er den som drog mig ut av min mors skjød; om dig vil jeg alltid synge min lovsang. 7 Som et under har jeg vært for mange, men du er min sterke tilflukt. 8 Min munn er full av din pris, hele dagen av din herlighet. 9 Forkast mig ikke i alderdommens tid, forlat mig ikke når min kraft forgår! 10 For mine fiender har sagt om mig, de som tar vare på mitt liv, rådslår tilsammen 11 og sier: Gud har forlatt ham; forfølg og grip ham, for det er ingen som redder! 12 Gud, vær ikke langt borte fra mig! Min Gud, skynd dig å hjelpe mig! 13 La dem som står mig efter livet, bli til skamme og gå til grunne! La dem som søker min ulykke, bli klædd i skam og spott!

14 Og jeg vil alltid håpe, og til all din pris vil jeg legge ny pris.

15 Min munn skal fortelle om din rettferdighet, hele dagen om din frelse; for jeg vet ikke tall derpå. 16 Jeg vil fremføre Herrens, Israels Guds veldige gjerninger, jeg vil prise din rettferdighet, din alene. 17 Gud, du har lært mig det fra min ungdom av, og inntil nu kunngjør jeg dine undergjerninger. 18 Forlat mig da heller ikke inntil alderdommen og de grå hår, Gud, inntil jeg får kunngjort din arm for efterslekten, din kraft for hver den som skal komme. 19 Og din rettferdighet, Gud, når til det høie; du som har gjort store ting, Gud, hvem er som du? 20 Du som har latt oss se mange trengsler og ulykker, du vil igjen gjøre oss levende og igjen dra oss op av jordens avgrunner. 21 Du vil øke min storhet og vende om og trøste mig. 22 Så vil jeg også prise dig med harpespill, din trofasthet, min Gud! Jeg vil lovsynge dig til citar, du Israels Hellige! 23 Mine leber skal juble, for jeg vil lovsynge dig, og min sjel, som du har forløst. 24 Min tunge skal også hele dagen tale om din rettferdighet; for de er blitt til spott, de er blitt til skamme, de som søker min ulykke.

1 In te mi confido, o Eterno,

fa’ che io non sia mai confuso.

2 Per la tua giustizia, liberami, mettimi al sicuro!

Inchina a me il tuo orecchio, e salvami!

3 Sii per me una rocca in cui trovo scampo,

una fortezza dove io possa sempre rifugiarmi!

Tu hai ordinato che io sia salvato,

perché sei la mia rupe e la mia fortezza.

4 O mio Dio, liberami dalla mano dell’empio,

dalla mano del perverso e del violento!

5 Poiché tu sei la mia speranza, o Signore, o Eterno,

la mia fiducia fin dalla mia fanciullezza.

6 Tu sei stato il mio sostegno fin dal grembo materno,

sei tu che mi hai tratto dal seno di mia madre;

tu sei continuamente l’oggetto della mia lode.

7 Io sono per molti come un prodigio,

ma tu sei il mio rifugio sicuro.

8 Sia la mia bocca ripiena della tua lode,

e celebri ogni giorno la tua gloria!

9 Non respingermi nel tempo della vecchiaia,

non abbandonarmi quando le mie forze declinano.

10 Perché i miei nemici sparlano di me,

e quelli che spiano l’anima mia cospirano assieme,

11 dicendo: "Dio l’ha abbandonato;

inseguitelo e prendetelo, perché non c’è nessuno che lo liberi".

12 O Dio, non allontanarti da me,

mio Dio, affrettati a soccorrermi!

13 Siano confusi, siano annientati gli avversari dell’anima mia,

siano coperti di vergogna e disonore quelli che desiderano il mio male!

14 Ma io spererò sempre,

e a tutte le tue lodi ne aggiungerò delle altre.

15 La mia bocca racconterà ogni giorno

la tua giustizia e le tue liberazioni,

perché sono innumerevoli.

16 Io mi farò avanti per proclamare i prodigi del Signore, dell’Eterno,

ricorderò la tua giustizia, la tua soltanto.

17 O Dio, tu mi hai ammaestrato dalla mia infanzia,

e io, fino a oggi, ho annunciato le tue meraviglie.

18 E ora, giunto alla vecchiaia e alla canizie,

o Dio, non abbandonarmi,

finché non abbia fatto conoscere il tuo braccio

a questa generazione,

e la tua potenza a quelli che verranno.

19 Anche la tua giustizia, o Dio, è eccelsa;

tu hai fatto cose grandi;

o Dio, chi è simile a te?

20 Tu, che ci hai fatto vedere molte e gravi difficoltà,

ci darai di nuovo la vita

e ci farai risalire dagli abissi della terra;

21 tu accrescerai la mia grandezza

e tornerai a consolarmi.

22 Allora ti celebrerò con il saltèrio,

celebrerò la tua verità, o mio Dio!

A te salmeggerò con la cetra,

o Santo d’Israele!

23 Le mie labbra gioiranno, quando salmeggerò a te,

e l’anima mia pure, che tu hai riscattata.

24 Anche la mia lingua parlerà tutto il giorno della tua giustizia,

perché sono stati svergognati, sono stati confusi,

quelli che cercavano il mio male.