1 Til sangmesteren, efter Mutlabbén; {betydningen ukjent} en salme av David. Jeg vil prise Herren av hele mitt hjerte, jeg vil forkynne alle dine undergjerninger. Jeg vil prise Herren av hele mitt hjerte, jeg vil forkynne alle dine undergjerninger. 2 Jeg vil glede og fryde mig i dig, jeg vil lovsynge ditt navn, du Høieste, 3 fordi mine fiender viker tilbake, faller og omkommer for ditt åsyn. 4 For du har hjulpet mig til rett og dom, du har satt dig på tronen som rettferdig dommer. 5 Du har truet hedningene, tilintetgjort den ugudelige; deres navn har du utslettet evindelig og alltid. 6 Fiendenes boliger er helt ødelagt for all tid, og byene har du omstyrtet, deres minne er tilintetgjort. 7 Og Herren troner til evig tid, han har reist sin trone til dom, 8 og han dømmer jorderike med rettferdighet, han avsier dom over folkene med rettvishet. 9 Og Herren er en borg for den undertrykte, en borg i nødens tider. 10 Og de som kjenner ditt navn, stoler på dig; for du har ikke forlatt dem som søker dig, Herre!

11 Lovsyng Herren, som bor på Sion, kunngjør blandt folkene hans store gjerninger!

12 For han som hevner blod, kommer de elendige i hu, han glemmer ikke deres skrik. 13 Vær mig nådig, Herre! Se det jeg må lide av dem som hater mig, du som løfter mig op fra dødens porter, 14 forat jeg skal forkynne all din pris, i Sions datters porter fryde mig i din frelse. 15 Hedningene er sunket i den grav de gravde; deres fot er fanget i det garn de skjulte. 16 Herren er blitt kjent, han har holdt dom; han fanger den ugudelige i hans egne henders gjerning. Higgajon. {kanskje et musikalsk uttrykk} Sela. 17 De ugudelige skal fare ned til dødsriket, alle hedninger, som glemmer Gud. 18 For ikke skal den fattige glemmes for all tid; de saktmodiges håp skal ikke gå til grunne for evig. 19 Reis dig, Herre! La ikke mennesker få makt, la hedningene bli dømt for ditt åsyn! 20 La frykt komme over dem, Herre! La hedningene kjenne at de er mennesker! Sela.

1 Per il Maestro del coro. Su "Muori per il figlio". Salmo di Davide.

Io celebrerò l’Eterno con tutto il mio cuore,

narrerò tutte le tue meraviglie.

2 Io mi rallegrerò e festeggerò in te,

salmeggerò al tuo nome, o Altissimo,

3 poiché i miei nemici voltano le spalle,

cadono e periscono davanti al tuo cospetto.

4 Poiché tu hai sostenuto il mio diritto e la mia causa;

ti sei assiso sul trono come giusto giudice.

5 Tu hai rimproverato le nazioni,

hai fatto perire l’empio,

hai cancellato il loro nome per sempre.

6 È finita per il nemico! Sono rovine perenni!

Delle città che hai distrutte si è perso perfino il ricordo.

7 Ma l’Eterno siede come re in eterno;

egli ha preparato il suo trono per il giudizio.

8 Ed egli giudicherà il mondo con giustizia,

giudicherà i popoli con rettitudine.

9 L’Eterno sarà un rifugio sicuro per l’oppresso,

un rifugio sicuro in tempo d’angoscia;

10 e quelli che conoscono il tuo nome confideranno in te,

perché, o Eterno, tu non abbandoni quelli che ti cercano.

11 Salmeggiate all’Eterno che abita in Sion,

raccontate tra i popoli le sue gesta.

12 Perché colui che domanda ragione del sangue,

si ricorda dei miseri

e non ne dimentica il grido.

13 Abbi pietà di me, o Eterno!

Vedi l’afflizione che soffro da quelli che mi odiano,

o tu che mi fai risalire dalle porte della morte,

14 affinché io racconti tutte le tue lodi.

Nelle porte della figlia di Sion,

io festeggerò per la tua salvezza.

15 Le nazioni sono sprofondate nella fossa che avevano fatta;

il loro piede è stato preso nella rete che avevano nascosta.

16 L’Eterno si è fatto conoscere, ha fatto giustizia;

l’empio è stato preso al laccio,

opera delle sue mani. [Interludio. Pausa]

17 Gli empi se ne andranno al soggiorno dei morti,

sì, tutte le nazioni che dimenticano Dio.

18 Poiché il povero non sarà dimenticato per sempre,

né la speranza dei miseri sarà delusa in eterno.

19 Ergiti, o Eterno! Non lasciare che prevalga il mortale;

siano giudicate le nazioni in tua presenza.

20 O Eterno, infondi spavento in loro;

le nazioni sappiano che non sono altro che mortali. [Pausa]