1 Til sangmesteren, for Jedutun; en salme av David. Bare i håp til Gud er min sjel stille; fra ham kommer min frelse. Bare i håp til Gud er min sjel stille; fra ham kommer min frelse. 2 Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes meget. 3 Hvor lenge vil I alle storme løs på en mann, bryte ham ned som en mur som heller, et gjerde som støtes om? 4 De rådslår bare om å styrte ham ned fra hans høihet, de har sin lyst i løgn; med sin munn velsigner de, men i sitt hjerte forbanner de. Sela. 5 Bare i håp til Gud vær stille, min sjel! for fra ham kommer mitt håp. 6 Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes. 7 Hos Gud er min frelse og min ære; min sterke klippe, min tilflukt er i Gud.

8 Sett eders lit til ham til enhver tid, I folk! Utøs eders hjerte for hans åsyn! Gud er vår tilflukt. Sela.

9 Bare tomhet er menneskenes barn, bare løgn er mannens sønner; i vektskålen stiger de til værs, de er tomhet alle sammen. 10 Stol ikke på vold, og sett ikke fåfengt håp til røvet gods! Når rikdommen vokser, så akt ikke på det! 11 En gang har Gud talt, ja to ganger har jeg hørt det, {de. Gud har gjentatte ganger sagt} at styrke hører Gud til. 12 Og dig, Herre, hører miskunnhet til; for du betaler enhver efter hans gjerning.

1 Per il Maestro del coro. Per Iedutun. Salmo di Davide.

L’anima mia trova riposo in Dio solo;

da lui viene la mia salvezza.

2 Lui solo è la mia rocca e la mia salvezza,

il mio alto rifugio; io non sarò smosso.

3 Fino a quando vi avventerete sopra un uomo

e cercherete tutti insieme di abbatterlo

come una parete che pende,

come un muricciolo che cede?

4 Essi non pensano che a farlo cadere dalla sua altezza;

prendono piacere nella menzogna;

benedicono con la bocca,

ma internamente maledicono. [Pausa]

5 Anima mia, riposa in Dio solo,

poiché da lui viene la mia speranza.

6 Egli solo è la mia rocca e la mia salvezza;

egli è il mio alto rifugio; io non sarò smosso.

7 In Dio è la mia salvezza e la mia gloria;

la mia forte rocca e il mio rifugio sono in Dio.

8 Confida in lui in ogni tempo, o popolo;

spandi il tuo cuore nel suo cospetto;

Dio è il nostro rifugio. [Pausa]

9 Gli uomini del volgo non sono che vanità,

e i nobili non sono che menzogna;

messi sulla bilancia vanno su,

tutti assieme sono più leggeri della vanità.

10 Non confidate nell’oppressione,

e non mettete vane speranze nella rapina;

se le ricchezze abbondano, non vi mettete il cuore.

11 Dio ha parlato una volta,

due volte ho udito questo:

Che la potenza appartiene a Dio;

12 e a te pure, o Signore, appartiene la misericordia;

perché tu renderai a ciascuno secondo le sue opere.