1 Av David. Lovet være Herren, min klippe, han som oplærer mine hender til strid, mine fingrer til krig, 2 min miskunn og min festning, min borg og min redningsmann, mitt skjold og den jeg tar min tilflukt til, den som tvinger mitt folk under mig. 3 Herre, hvad er et menneske, at du kjenner ham, et menneskebarn, at du akter på ham! 4 Et menneske er lik et åndepust, hans dager er som en skygge som farer forbi. 5 Herre, bøi din himmel og far ned, rør ved fjellene så de ryker! 6 La lynet lyne og spred dem, {fiendene} send dine piler og skrem dem! 7 Rekk ut dine hender fra det høie, fri mig og frels mig fra store vann, fra fremmedes hånd, 8 de hvis munn taler svik, og hvis høire hånd er en løgnens hånd.

9 Gud! En ny sang vil jeg synge dig, til tistrenget harpe vil jeg lovsynge dig,

10 du som gir kongene frelse, som redder David, din tjener, fra det onde sverd. 11 Frels mig og fri mig fra fremmedes hånd, de hvis munn taler svik, og hvis høire hånd er en løgnens hånd, 12 forat våre sønner må være som planter, høit vokset i sin ungdom, våre døtre som hjørnestolper, hugget som til et slott, 13 forat våre forrådshus må være fulle og gi av alle slag, at vårt småfe må øke sig i tusentall, ja i titusentall på våre gater, 14 at våre kuer må ha kalv, at det ingen skade må være og intet tap og intet klageskrik på våre gater. 15 Salig er det folk som det går således; salig er det folk hvis Gud Herren er.

1 Salmo di Davide.

Benedetto sia l’Eterno, la mia rocca,

che ammaestra le mie mani al combattimento

e le mie dita alla battaglia;

2 egli è il mio benefattore e la mia fortezza,

il mio alto riparo e il mio liberatore,

il mio scudo, colui nel quale mi rifugio,

che mi rende soggetto il mio popolo.

3 O Eterno, che cos’è l’uomo, che tu ne prenda conoscenza?

o il figlio dell’uomo che tu ne tenga conto?

4 L’uomo è simile a un soffio,

i suoi giorni sono come l’ombra che passa.

5 O Eterno, abbassa i tuoi cieli e scendi;

tocca i monti e fa’ che fumino.

6 Fa’ guizzare il lampo e disperdi i miei nemici.

Lancia le tue saette e mettili in fuga.

7 Stendi le tue mani dall’alto,

salvami e liberami dalle grandi acque,

dalla mano degli stranieri,

8 la cui bocca dice menzogne

e la cui destra giura il falso.

9 O Dio, a te canterò un cantico nuovo;

sul saltèrio a dieci corde a te salmeggerò,

10 che dai la vittoria ai re,

che liberi Davide tuo servitore dalla spada micidiale.

11 Salvami e liberami dalla mano degli stranieri,

la cui bocca dice menzogne

e la cui destra giura il falso.

12 I nostri figli, nella loro giovinezza,

siano come piante novelle che crescono

e le nostre figlie come colonne scolpite

nella struttura di un palazzo.

13 I nostri granai siano pieni

e forniscano ogni specie di beni.

Le nostre greggi moltiplichino

a migliaia e a decine di migliaia

nelle nostre campagne.

14 Le nostre giovenche siano feconde;

e non vi sia né breccia, né fuga,

né grido nelle nostre piazze.

15 Beato il popolo che è in tale stato,

beato il popolo il cui Dio è l’Eterno.