1 Av David. Til dig, Herre, løfter jeg min sjel. 2 Min Gud, til dig har jeg satt min lit; la mig ikke bli til skamme, la ikke mine fiender fryde sig over mig! 3 Ja, ingen av dem som bier på dig, skal bli til skamme; de skal bli til skamme som er troløse uten årsak. 4 Herre, la mig kjenne dine veier, lær mig dine stier! 5 Led mig frem i din trofasthet og lær mig! for du er min frelses Gud, på dig bier jeg hele dagen. 6 Herre, kom din barmhjertighet i hu og din miskunnhets gjerninger! for de er fra evighet. 7 Kom ikke min ungdoms synder og mine misgjerninger i hu! Kom mig i hu efter din miskunnhet for din godhets skyld, Herre!

8 Herren er god og rettvis; derfor lærer han syndere veien.

9 Han leder de saktmodige i det som rett er, og lærer de saktmodige sin vei. 10 Alle Herrens stier er miskunnhet og trofasthet imot dem som holder hans pakt og hans vidnesbyrd. 11 For ditt navns skyld, Herre, forlat mig min misgjerning! for den er stor. 12 Hvem er den mann som frykter Herren? Ham lærer han den vei han skal velge. 13 Hans sjel skal stadig ha det godt, og hans avkom skal arve landet. 14 Herren har fortrolig samfund med dem som frykter ham, og hans pakt skal bli dem kunngjort.

15 Mine øine er alltid vendt til Herren, for han drar mine føtter ut av garnet.

16 Vend dig til mig og vær mig nådig! for jeg er enslig og elendig. 17 Mitt hjertes angst har de {de. mine fiender.} gjort stor; før mig ut av mine trengsler! 18 Se min elendighet og min nød, og forlat mig alle mine synder! 19 Se mine fiender, de er mange, og de hater mig med urettferdig hat. 20 Bevar min sjel og redd mig, la mig ikke bli til skamme! for jeg tar min tilflukt til dig. 21 La uskyld og opriktighet verge mig! for jeg bier på dig. 22 Forløs, Gud, Israel av alle dets trengsler!

1 Di Davide.

A te, o Eterno, io elevo l’anima mia.

2 Dio mio, in te mi confido;

fa’ che io non sia confuso,

che i miei nemici non trionfino su me.

3 Nessuno di quelli che sperano in te sia confuso;

siano confusi quelli che si comportano slealmente senza motivo.

4 O Eterno, fammi conoscere le tue vie,

insegnami i tuoi sentieri.

5 Guidami nella tua verità e ammaestrami;

poiché tu sei il Dio della mia salvezza:

io spero in te ogni giorno.

6 Ricordati, o Eterno, delle tue compassioni

e della tua bontà; perché sono eterne.

7 Non ricordarti dei peccati della mia gioventù,

né delle mie trasgressioni;

ricòrdati di me nella tua clemenza,

per amore della tua bontà, o Eterno.

8 L’Eterno è buono e giusto;

perciò insegnerà la via ai peccatori.

9 Guiderà i mansueti nella giustizia,

insegnerà ai mansueti la sua via.

10 Tutti i sentieri dell’Eterno sono bontà e verità

per quelli che osservano il suo patto e le sue testimonianze.

11 Per amor del tuo nome, o Eterno,

perdona la mia iniquità, perché essa è grande.

12 Chi è l’uomo che tema l’Eterno?

Egli gli insegnerà la via che deve scegliere.

13 L’anima sua dimorerà nel benessere,

e la sua discendenza erediterà la terra.

14 Il segreto dell’Eterno è per quelli che lo temono

ed egli fa loro conoscere il suo patto.

15 I miei occhi sono sempre rivolti all’Eterno,

perché egli è quel che trarrà i miei piedi dalla rete.

16 Volgiti a me, e abbi pietà di me,

perché io sono solo e afflitto.

17 Le angosce del mio cuore sono aumentate;

tirami fuori delle mie angustie.

18 Vedi la mia afflizione e il mio affanno,

e perdona tutti i miei peccati.

19 Guarda i miei nemici, perché sono molti,

e mi odiano di un odio violento.

20 Proteggimi e salvami;

fa’ che io non sia confuso, perché confido in te.

21 L’integrità e la rettitudine mi proteggano,

perché spero in te.

22 O Dio, libera Israele da tutte le sue tribolazioni.