1 Pris Herren, påkall hans navn, kunngjør blandt folkene hans store gjerninger! 2 Syng for ham, lovsyng ham, grund på alle hans undergjerninger! 3 Ros eder av hans hellige navn! Deres hjerte glede sig som søker Herren! 4 Spør efter Herren og hans makt, søk hans åsyn all tid! 5 Kom i hu hans undergjerninger som han har gjort, hans undere og hans munns dommer, 6 I, hans tjener Abrahams avkom, Jakobs barn, hans utvalgte! 7 Han er Herren vår Gud, hans dommer er over all jorden.

8 Han kommer evindelig sin pakt i hu, det ord han fastsatte for tusen slekter,

9 den pakt han gjorde med Abraham, og sin ed til Isak; 10 og han stadfestet den som en rett for Jakob, som en evig pakt for Israel, 11 idet han sa: Dig vil jeg gi Kana’ns land til arvelodd. 12 Da de var en liten flokk, få og fremmede der, 13 og vandret fra folk til folk, fra et rike til et annet folk, 14 tillot han ikke noget menneske å gjøre vold imot dem, og han straffet konger for deres skyld: 15 Rør ikke ved mine salvede, og gjør ikke mine profeter noget ondt! 16 Og han kalte hunger inn over landet, han brøt sønder hver støtte av brød. 17 Han sendte en mann foran dem, til træl blev Josef solgt. 18 De plaget hans føtter med lenker, hans sjel kom i jern, {de. hans lenker voldte hans sjel bitter smerte} 19 inntil den tid da hans ord slo til, da Herrens ord viste hans uskyld. 20 Da sendte kongen bud og lot ham løs, herskeren over folkeslag gav ham fri. 21 Han satte ham til herre over sitt hus og til hersker over alt sitt gods, 22 forat han skulde binde hans fyrster efter sin vilje og lære hans eldste visdom. 23 Så kom Israel til Egypten, og Jakob bodde som fremmed i Kams land. 24 Og han {Gud.} gjorde sitt folk såre fruktbart og gjorde det sterkere enn dets motstandere.

25 Han vendte deres hjerte til å hate hans folk, til å gå frem med svik mot hans tjenere.

26 Han sendte Moses, sin tjener, Aron som han hadde utvalgt. 27 De gjorde hans tegn iblandt dem og undere i Kams land. 28 Han sendte mørke og gjorde det mørkt, og de var ikke gjenstridige mot hans ord. 29 Han gjorde deres vann til blod, og han drepte deres fisker. 30 Deres land vrimlet av frosk, endog i deres kongers saler. 31 Han talte, og det kom fluesvermer, mygg innen hele deres landemerke. 32 Han gav dem hagl for regn, luende ild i deres land, 33 og han slo ned deres vintrær og deres fikentrær, og brøt sønder trærne innen deres landemerke. 34 Han talte, og det kom gresshopper og gnagere {de. gresshopper.} uten tall, 35 og de åt op hver urt i deres land, og de åt op frukten på deres mark. 36 Og han slo alt førstefødt i deres land, førstegrøden av all deres kraft. 37 Og han førte dem ut med sølv og gull, og det fantes ingen i hans stammer som snublet. 38 Egypten gledet sig da de drog ut; for frykt for dem var falt på dem. 39 Han bredte ut en sky til dekke og ild til å lyse om natten. 40 De krevde, og han lot vaktler komme og mettet dem med himmelbrød. 41 Han åpnet klippen, og det fløt vann; det løp gjennem det tørre land som en strøm. 42 For han kom i hu sitt hellige ord, Abraham, sin tjener, 43 og han førte sitt folk ut med glede, sine utvalgte med fryderop, 44 og han gav dem hedningefolks land, og hvad folkeslag med møie hadde vunnet, tok de til eie, 45 forat de skulde holde hans forskrifter og ta vare på hans lover. Halleluja!

1 Celebrate l’Eterno, invocate il suo nome;

fate conoscere le sue gesta fra i popoli.

2 Cantate e salmeggiate a lui,

meditate su tutte le sue meraviglie.

3 Gloriatevi del suo santo nome;

gioisca il cuore di chi cerca l’Eterno!

4 Cercate l’Eterno e la sua forza,

cercate sempre il suo volto!

5 Ricordatevi dei prodigi che ha compiuto,

dei suoi miracoli e dei giudizi della sua bocca,

6 voi, figli di Abraamo, suo servitore,

discendenza di Giacobbe, suoi eletti!

7 Egli, l’Eterno, è il nostro Dio;

i suoi giudizi si esercitano su tutta la terra.

8 Egli si ricorda per sempre del suo patto,

della parola da lui data per mille generazioni,

9 del patto che fece con Abraamo,

del giuramento che fece a Isacco,

10 e che confermò a Giacobbe come uno statuto,

a Israele come un patto eterno,

11 dicendo: "Io ti darò il paese di Canaan

come vostra eredità".

12 Non erano allora che poca gente,

pochissimi e stranieri nel paese,

13 e andavano da una nazione all’altra,

da un regno a un altro popolo.

14 Egli non permise che alcuno li opprimesse;

anzi, per amor loro, castigò dei re,

15 dicendo: "Non toccate i miei unti,

e non fate alcun male ai miei profeti".

16 Poi chiamò la fame sul paese,

e fece mancare del tutto il pane che li sostentava.

17 Mandò davanti a loro un uomo.

Giuseppe fu venduto come schiavo.

18 I suoi piedi furono serrati nei ceppi,

fu messo in catene di ferro,

19 fino al tempo che avvenne quello che aveva detto.

La parola dell’Eterno, nella prova, lo affinò.

20 Allora il re lo fece slegare,

il dominatore di popoli lo liberò;

21 lo costituì signore della sua casa

e governatore di tutti i suoi beni

22 per legare i prìncipi a suo giudizio

e insegnare ai suoi anziani la sapienza.

23 Allora Israele venne in Egitto,

e Giacobbe soggiornò nel paese di Cam.

24 Dio fece moltiplicare grandemente il suo popolo

e lo rese più potente dei suoi avversari.

25 Poi mutò il loro cuore perché odiassero il suo popolo

e tramassero inganni contro i suoi servitori.

26 Egli mandò Mosè, suo servitore,

e Aaronne, che aveva eletto.

27 Essi compirono fra loro i miracoli da lui ordinati,

fecero dei prodigi nella terra di Cam.

28 Mandò le tenebre e fece oscurare l’aria,

eppure non osservarono le sue parole.

29 Cambiò le acque in sangue

e fece morire i loro pesci.

30 La terra brulicò di rane,

fin nelle camere dei loro re.

31 Egli parlò, e vennero mosche velenose

e zanzare in tutto il loro territorio.

32 Mandò loro grandine invece di pioggia,

fiamme di fuoco sul loro paese.

33 Percosse le loro vigne e i loro fichi

e fracassò gli alberi del loro territorio.

34 Egli parlò e vennero le locuste

e i bruchi innumerevoli,

35 che divorarono tutta l’erba del paese

e mangiarono il frutto della terra.

36 Poi percosse tutti i primogeniti del paese,

le primizie della loro forza.

37 Fece uscire gli Israeliti con argento e oro,

e, nelle sue tribù, nessuno vacillò.

38 L’Egitto si rallegrò della loro partenza,

poiché erano terrorizzati a causa loro.

39 Egli distese una nuvola per ripararli

e accese un fuoco per rischiararli di notte.

40 A loro richiesta fece venire delle quaglie

e li saziò con il pane del cielo.

41 Egli fendé la roccia e ne scaturirono acque:

esse scorrevano come un fiume nel deserto.

42 Poiché egli si ricordò della sua parola santa

e di Abraamo, suo servitore.

43 Trasse fuori il suo popolo con allegrezza,

i suoi eletti con grida di gioia.

44 Diede loro i paesi delle nazioni

ed essi presero possesso della fatica dei popoli,

45 perché osservassero i suoi statuti e ubbidissero alle sue leggi.

Alleluia.