1 Til sangmesteren; av David. Dåren sier i sitt hjerte: Det er ikke nogen Gud. Onde, vederstyggelige er deres gjerninger; det er ingen som gjør godt. 2 Herren skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se om det er nogen forstandig, nogen som søker Gud. 3 De er alle avveket, alle tilsammen fordervet; det er ingen som gjør godt, enn ikke én.
4 Sanser de da ikke, alle de som gjør urett, som eter mitt folk, likesom de eter brød? På Herren kaller de ikke.
5 Da forferdes de såre; for Gud er med den rettferdige slekt. 6 Gjør bare den elendiges råd til skamme! For Herren er hans tilflukt. 7 O, at der fra Sion må komme frelse for Israel! Når Herren gjør ende på sitt folks fangenskap, da skal Jakob fryde sig, Israel glede sig.
1 Per il Maestro del coro. Di Davide.
Lo stolto ha detto nel suo cuore: "Non c’è Dio".
Si sono corrotti, si sono resi abominevoli nella loro condotta;
non c’è nessuno che faccia il bene.
2 L’Eterno ha riguardato dal cielo sui figli degli uomini
per vedere se vi fosse qualcuno che avesse intelletto,
che cercasse Dio.
3 Tutti si sono sviati, tutti quanti si sono corrotti,
non c’è nessuno che faccia il bene, neppure uno.
4 Sono dunque senza conoscenza tutti questi malvagi,
che divorano il mio popolo il mio popolo come se fosse pane
e non invocano l’Eterno?
5 Ma ecco, sono presi da grande spavento
perché Dio è con la gente giusta.
6 Voi cercate di confondere le speranze del misero,
perché l’Eterno è il suo rifugio.
7 Oh, chi recherà da Sion la salvezza d’Israele?
Quando l’Eterno ricondurrà dalla cattività il suo popolo,
Giacobbe festeggerà, Israele si rallegrerà.