1 Til sangmesteren; efter Mahalat; {betydningen uviss} en læresalme av David. Dåren sier i sitt hjerte: Det er ikke nogen Gud. Onde og vederstyggelige er deres misgjerninger; det er ikke nogen som gjør godt. Dåren sier i sitt hjerte: Det er ikke nogen Gud. Onde og vederstyggelige er deres misgjerninger; det er ikke nogen som gjør godt. 2 Gud skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se om der er nogen forstandig, nogen som søker Gud. 3 De er alle avveket, alle tilsammen fordervet; det er ikke nogen som gjør godt, enn ikke én. 4 Sanser de da ikke, de som gjør urett? De eter mitt folk likesom de eter brød; på Gud kaller de ikke. 5 Da blev de grepet av stor frykt, de som ikke kjente frykt; for Gud spreder deres ben som leirer sig imot dig; du gjør dem til skamme, for Gud har forkastet dem. 6 Å, at det fra Sion må komme frelse for Israel! Når Gud gjør ende på sitt folks fangenskap, da skal Jakob fryde sig, Israel glede sig.

1 Per il Maestro del coro. Mestamente. Cantico di Davide.

Lo stolto ha detto nel suo cuore: "Non c’è Dio".

Si sono corrotti, si sono resi abominevoli con la loro malvagità,

non c’è nessuno che faccia il bene.

2 Dio ha riguardato dal cielo sui figli degli uomini

per vedere se vi fosse qualcuno che avesse intelletto,

che cercasse Dio.

3 Tutti si sono sviati, tutti quanti si sono corrotti,

non c’è nessuno che faccia il bene, neppure uno.

4 Sono dunque senza conoscenza questi malvagi,

che divorano il mio popolo come se fosse pane

e non invocano Dio?

5 Ecco, sono presi da grande spavento,

dove prima non c’era spavento;

poiché Dio ha disperse le ossa di quelli che ti assediavano;

tu li hai coperti di confusione, perché Dio li respinge.

6 Oh, chi recherà da Sion la salvezza d’Israele?

Quando Dio farà ritornare gli esuli del suo popolo,

Giacobbe festeggerà, Israele si rallegrerà.