1 En læresalme av David, da han var i hulen, en bønn. Med min røst roper jeg til Herren, med min røst beder jeg inderlig til Herren. Med min røst roper jeg til Herren, med min røst beder jeg inderlig til Herren. 2 Jeg utøser min sorg for hans åsyn, jeg gir min nød til kjenne for hans åsyn. 3 Når min ånd vansmekter i mig, kjenner dog du min sti; på den vei jeg skal vandre, har de lagt skjulte snarer for mig.

4 Sku til min høire side og se! Det er ikke nogen som kjennes ved mig; all tilflukt er borte for mig, det er ikke nogen som spør efter min sjel.

5 Jeg roper til dig, Herre! Jeg sier: Du er min tilflukt, min del i de levendes land. 6 Gi akt på mitt klagerop, for jeg er blitt såre elendig! Fri mig fra mine forfølgere, for de er mig for sterke! 7 Før min sjel ut av fengslet, så jeg kan love ditt navn! De rettferdige skal samle sig omkring mig, når du gjør vel imot mig.

1 Cantico di Davide, quando era nella grotta. Preghiera.

Io grido con la mia voce all’Eterno;

con la mia voce supplico l’Eterno.

2 Effondo il mio lamento davanti a lui,

espongo davanti a lui la mia tribolazione.

3 Quando lo spirito mio è abbattuto in me,

tu conosci il mio sentiero.

Sulla via per la quale io cammino,

essi hanno teso un laccio per me.

4 Guarda alla mia destra e vedi;

non c’è alcuno che mi riconosca.

Ogni rifugio mi è venuto a mancare;

nessuno si prende cura dell’anima mia.

5 Io grido a te, o Eterno.

Io dico: "Tu sei il mio rifugio,

la mia parte nella terra dei viventi".

6 Sii attento al mio grido,

perché sono ridotto in misero stato.

Liberami da quelli che mi perseguitano,

perché sono più forti di me.

7 Libera l’anima mia dalla prigione,

perché io celebri il tuo nome.

I giusti trionferanno con me,

perché mi avrai colmato di beni.