1 En bønn av David. Hør, Herre, på rettferdighet, merk på mitt klagerop, vend øret til min bønn fra leber uten svik! 2 La min rett gå ut fra ditt åsyn, dine øine skue hvad rett er! 3 Du har prøvd mitt hjerte, gjestet det om natten, du har ransaket mig, du fant intet; min munn viker ikke av fra mine tanker. 4 Mot menneskenes gjerninger har jeg efter dine lebers ord tatt mig i vare for voldsmannens stier. 5 Mine skritt holdt fast ved dine fotspor, mine trin vaklet ikke. 6 Jeg roper til dig, for du svarer mig, Gud! Bøi ditt øre til mig, hør mitt ord! 7 Vis din miskunnhet i underfulle gjerninger, du som med din høire hånd frelser dem som flyr til dig, fra deres motstandere!

8 Vokt mig som din øiesten, skjul under dine vingers skygge

9 for de ugudelige, som ødelegger mig, mine dødsfiender, som omringer mig! 10 Sitt fete hjerte lukker de til, med sin munn taler de overmodig. 11 Hvor vi går, kringsetter de mig nu; sine øine retter de på å felle mig til jorden. 12 Han er lik en løve som stunder efter å sønderrive, og en ung løve som ligger på lønnlige steder. 13 Reis dig, Herre, tred ham i møte, slå ham ned, frels min sjel fra den ugudelige med ditt sverd, 14 fra menneskene med din hånd, Herre, fra denne verdens mennesker, som har sin del i livet, og hvis buk du fyller med dine skatter, som er rike på sønner og efterlater sin overflod til sine barn. 15 Jeg skal i rettferdighet skue ditt åsyn, jeg skal, når jeg våkner, mettes ved din skikkelse.

1 Preghiera di Davide.

O Eterno, ascolta ciò che è giusto, sii attento al mio grido;

porgi orecchio alla mia preghiera

che non viene da labbra ingannatrici.

2 Dalla tua presenza venga alla luce il mio diritto,

gli occhi tuoi riconoscano la rettitudine.

3 Tu hai scrutato il mio cuore, l’hai visitato nella notte;

mi hai provato e non hai trovato nulla;

la mia bocca non va oltre il mio pensiero.

4 Quanto alle opere degli uomini,

io, per ubbidire alla parola delle tue labbra,

mi sono guardato dalle vie dei violenti.

5 I miei passi si sono tenuti saldi sui tuoi sentieri,

i miei piedi non hanno vacillato.

6 Io t’invoco, perché tu m’esaudisci, o Dio;

inclina verso me il tuo orecchio, ascolta le mie parole!

7 Spiega le meraviglie della tua bontà,

o tu che con la tua destra salvi quelli

che cercano un rifugio dai loro avversari.

8 Preservami come la pupilla dell’occhio,

nascondimi all’ombra delle tue ali

9 dagli empi che vogliono la mia rovina,

dai mortali nemici che mi circondano.

10 Sono duri di cuore a causa delle loro ricchezze,

la loro bocca parla con arroganza.

11 Ora ci accerchiano, seguendo i nostri passi;

ci spiano per abbatterci.

12 Il mio nemico somiglia a un leone che brama lacerare,

a un leoncello che sta in agguato nei nascondigli.

13 Ergiti, o Eterno,

vagli incontro, abbattilo;

libera l’anima mia dall’empio con la tua spada;

14 liberami, con la tua mano, dagli uomini, o Eterno,

dagli uomini del mondo la cui parte è soltanto in questa vita,

e il cui ventre tu riempi con i tuoi beni;

di questi i loro figli si saziano in abbondanza,

e lasciano il resto dei loro averi ai loro fanciulli.

15 Quanto a me, per la mia giustizia, contemplerò il tuo volto,

mi sazierò, al mio risveglio, della tua presenza.