1 Til sangmesteren; "orderv ikke;"{kanskje melodien} av David; en gyllen sang, da han flyktet for Saul og var i hulen. Vær mig nådig, Gud, vær mig nådig! For til dig tar min sjel sin tilflukt, og i dine vingers skygge søker jeg ly inntil fordervelsen går over. Vær mig nådig, Gud, vær mig nådig! For til dig tar min sjel sin tilflukt, og i dine vingers skygge søker jeg ly inntil fordervelsen går over. 2 Jeg roper til Gud, den Høieste, til den Gud som fullfører sin gjerning for mig. 3 Han sender hjelp fra himmelen og frelser mig, når den som vil opsluke mig, håner. Sela. Gud sender sin miskunnhet og sin trofasthet. 4 Min sjel er midt iblandt løver; jeg må ligge iblandt dem som spruter ild, menneskebarn hvis tenner er spyd og piler, og hvis tunge er et skarpt sverd. 5 Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden! 6 De stiller garn for mine trin, min sjel er nedbøiet; de graver en grav for mig, de faller selv midt i den. Sela.

7 Mitt hjerte er rolig, Gud, mitt hjerte er rolig; jeg vil synge og lovprise.

8 Våkn op, min ære, {de. sjel} våkn op, harpe og citar! Jeg vil vekke morgenrøden. 9 Jeg vil prise dig blandt folkene, Herre, jeg vil lovsynge dig blandt folkeslagene. 10 For din miskunnhet er stor inntil himmelen, og din trofasthet inntil skyene. 11 Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden!

1 Per il Maestro del coro. "Non distruggere". Inno di Davide, quando, perseguitato da Saul, fuggì nella caverna.

Abbi pietà di me, o Dio, abbi pietà di me,

perché l’anima mia cerca rifugio in te;

e all’ombra delle tue ali io mi rifugio,

finché sia passato il pericolo.

2 Io griderò a Dio, l’Altissimo,

a Dio che opera in mio favore.

3 Egli manderà dal cielo a salvarmi.

Mentre colui che anela a divorarmi mi oltraggia. [Pausa]

Dio manderà la sua grazia e la sua fedeltà.

4 L’anima mia è in mezzo a leoni;

dimoro tra gente che vomita fiamme,

in mezzo a uomini, i cui denti sono lance e frecce,

e la cui lingua è una spada affilata.

5 Innalzati, o Dio, al di sopra dei cieli,

risplenda la tua gloria su tutta la terra!

6 Essi avevano teso una rete sui miei passi;

l’anima mia era abbattuta;

avevano scavato una fossa davanti a me,

ma essi vi sono caduti dentro. [Pausa]

7 Il mio cuore è ben disposto,

o Dio, il mio cuore è ben disposto;

io canterò e salmeggerò.

8 Destati, o gloria mia, destatevi, saltèrio e cetra,

io voglio risvegliare l’alba.

9 Io ti celebrerò fra i popoli, o Signore,

a te salmeggerò fra le nazioni,

10 perché grande fino al cielo è la tua bontà,

e la tua fedeltà fino alle nuvole.

11 Innalzati, o Dio, al di sopra dei cieli,

risplenda su tutta la terra la tua gloria!