1 Til sangmesteren; efter "iljer" av David. Frels mig, Gud, for vannene er kommet inntil sjelen. Frels mig, Gud, for vannene er kommet inntil sjelen. 2 Jeg er sunket ned i bunnløst dynd, hvor der intet fotfeste er; jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over mig. 3 Jeg har ropt mig trett, min strupe brenner; mine øine er borttæret idet jeg venter på min Gud. 4 Flere enn hårene på mitt hode er de som hater mig uten årsak; tallrike er de som vil forderve mig, mine fiender uten grunn; det jeg ikke har røvet, skal jeg nu gi tilbake. 5 Gud, du kjenner min dårskap, og all min syndeskyld er ikke skjult for dig. 6 La dem ikke bli til skamme ved mig, de som bier efter dig, Herre, Herre, hærskarenes Gud! La dem ikke bli til spott ved mig, de som søker dig, Israels Gud! 7 For for din skyld bærer jeg vanære, dekker skam mitt åsyn. 8 Jeg er blitt fremmed for mine brødre og en utlending for min mors barn. 9 For nidkjærhet for ditt hus har fortært mig, og deres hån som håner dig, er falt på mig. 10 Og min sjel gråt mens jeg fastet, og det blev mig til spott. 11 Og jeg gjorde sekk til mitt klædebon, og jeg blev dem til et ordsprog. 12 De som sitter i porten, snakker om mig, og de som drikker sterk drikk, synger om mig.

13 Men jeg kommer med min bønn til dig, Herre, i nådens tid, Gud, for din megen miskunnhet; svar mig med din frelsende trofasthet!

14 Redd mig ut av dyndet og la mig ikke synke! La mig bli reddet fra dem som hater mig, og fra de dype vann! 15 La ikke vannstrømmen slå over mig og ikke dypet sluke mig, og la ikke brønnen lukke sitt gap over mig! 16 Svar mig, Herre, for din miskunnhet er god; vend dig til mig efter din store barmhjertighet! 17 Og skjul ikke ditt åsyn for din tjener, for jeg er i nød; skynd dig å svare mig! 18 Kom nær til min sjel, forløs den, frels mig for mine fienders skyld! 19 Du kjenner min spott og min skam og min vanære; alle mine motstandere er for ditt åsyn. 20 Spott har brutt mitt hjerte, så jeg er syk, og jeg ventet på medynk, men der var ingen, på trøstere, men jeg fant ikke nogen. 21 De gav mig galle å ete, og for min tørst gav de mig eddik å drikke.

22 La deres bord bli til en strikke for deres åsyn og til en snare for dem når de er trygge!

23 La deres øine formørkes, så de ikke ser, og la deres lender alltid vakle! 24 Utøs din harme over dem, og la din brennende vrede nå dem! 25 Deres bolig bli øde, ei være der nogen som bor i deres telt! 26 For den du har slått, forfølger de, og de forteller om deres smerte som du har stunget. 27 La dem legge skyld til sin skyld, og la dem ikke komme til din rettferdighet! 28 La dem bli utslettet av de levendes bok, og la dem ikke bli innskrevet med de rettferdige! 29 Men jeg er elendig og full av pine; la din frelse, Gud, føre mig i sikkerhet!

30 Jeg vil love Guds navn med sang og ophøie ham med lovprisning,

31 og det skal behage Herren bedre enn en ung okse med horn og klover. 32 Når saktmodige ser det, skal de glede sig; I som søker Gud, eders hjerte leve! 33 For Herren hører på de fattige, og sine fanger forakter han ikke. 34 Himmel og jord skal love ham, havet og alt det som rører sig i det. 35 For Gud skal frelse Sion og bygge byene i Juda, og de {de sanne israelitter.} skal bo der og eie dem, 36 og hans tjeneres avkom skal arve dem, og de som elsker hans navn, skal bo i dem.

1 Per il Maestro del coro. Sopra "I gigli". Di Davide.

Salvami, o Dio,

poiché le acque mi sono giunte fino alla gola.

2 Sono affondato in un pantano profondo,

dove non posso poggiare il piede;

sono giunto in acque profonde e la corrente mi travolge.

3 Sono stanco di gridare, la mia gola è riarsa;

gli occhi mi vengono meno, mentre aspetto il mio Dio.

4 Quelli che mi odiano senza motivo

sono più numerosi dei capelli del mio capo;

sono potenti quelli che vogliono distruggermi

e che a torto mi sono nemici;

ho dovuto restituire perfino quello che non avevo rubato.

5 O Dio, tu conosci la mia follia,

e le mie colpe non ti sono nascoste.

6 Non siano confusi, a causa mia, quelli che sperano in te,

o Signore, Eterno degli eserciti!

Non siano svergognati a causa mia, quelli che ti cercano,

o Dio d’Israele!

7 Per amor tuo io sopporto gli insulti,

la vergogna mi copre la faccia.

8 Sono divenuto un estraneo per i miei fratelli,

e un forestiero per i figli di mia madre.

9 Poiché mi divora lo zelo per la tua casa,

gli insulti di chi ti oltraggia sono caduti su di me.

10 Io ho pianto, ho afflitto l’anima mia con il digiuno,

ma ciò è stato motivo di scherno.

11 Ho indossato un cilicio come vestito,

ma sono diventato il loro zimbello.

12 Quelli che siedono alla porta sparlano di me

e sono deriso dagli ubriaconi.

13 Ma, quanto a me, o Eterno, la mia preghiera si eleva a te

nel tempo accettevole;

o Dio, rispondimi nella grandezza della tua misericordia

e secondo la verità della tua salvezza.

14 Tirami fuori dal pantano, che io non affondi!

Liberami da quelli che mi odiano,

e dalle acque profonde.

15 Non mi sommerga la corrente delle acque,

non mi inghiottisca il gorgo,

e non chiuda il pozzo la sua bocca su di me!

16 Rispondimi, o Eterno, perché la tua grazia è benefica;

volgiti a me secondo la grandezza delle tue compassioni.

17 Non nascondere il tuo volto dal tuo servo,

perché sono in pericolo; affrettati a rispondermi.

18 Avvicinati all’anima mia e redimila;

riscattami a causa dei miei nemici.

19 Tu conosci la mia vergogna, il mio disonore e la mia infamia;

i miei nemici sono tutti davanti a te.

20 L’oltraggio mi ha spezzato il cuore e sono tutto dolente;

ho aspettato chi mi confortasse, ma invano;

ho atteso dei consolatori, ma non ne ho trovati.

21 Anzi mi hanno dato del fiele al posto del cibo,

e, nella mia sete, mi hanno dato da bere dell’aceto.

22 Sia la mensa che sta davanti a loro come un laccio;

e, quando si credono sicuri, sia per loro un tranello!

23 Gli occhi loro si offuschino, e non vedano più,

e indebolisci continuamente i loro fianchi.

24 Riversa su di loro la tua ira,

e li colga l’ardore del tuo furore.

25 La loro dimora sia desolata,

nessuno abiti nelle loro tende.

26 Poiché perseguitano colui che hai percosso,

e si raccontano i dolori di quelli che tu hai ferito.

27 Aggiungi iniquità alla loro iniquità,

e non abbiano parte alcuna nella tua giustizia.

28 Siano cancellati dal libro della vita

e non siano iscritti con i giusti.

29 Quanto a me, io sono misero e addolorato;

il tuo soccorso, o Dio, mi porti in salvo.

30 Io celebrerò il nome di Dio con un canto,

e lo esalterò con le mie lodi.

31 All’Eterno ciò sarà accettevole più di un bue,

più di un giovenco con corna e unghie.

32 I mansueti lo vedranno e si rallegreranno;

o voi che cercate Dio, il vostro cuore riviva!

33 Poiché l’Eterno ascolta i bisognosi,

e non disprezza i suoi prigionieri.

34 Lo lodino i cieli e la terra,

i mari e tutto ciò che si muove in essi!

35 Poiché Dio salverà Sion, e ricostruirà le città di Giuda;

il suo popolo abiterà in Sion e la possederà.

36 Anche la discendenza dei suoi servitori l’avrà in eredità,

e quelli che amano il suo nome vi abiteranno.