1 Til sangmesteren; av Herrens tjener, av David. Syndens ord til den ugudelige er i mitt hjertes innerste. {de. jeg må tenke på hvorledes synden kunngjør den ugudelige sin vilje} Det er ikke gudsfrykt for hans øine. Syndens ord til den ugudelige er i mitt hjertes innerste. {de. jeg må tenke på hvorledes synden kunngjør den ugudelige sin vilje} Det er ikke gudsfrykt for hans øine. 2 For en smigrer ham i hans øine ved å finne hans synd, ved å hate ham. {de. det smigrer ham at man kjenner hans synd og hater ham derfor} 3 Hans munns ord er urett og svik; han har latt av å fare viselig frem, å gjøre godt. 4 Han optenker urett på sitt leie, han stiller sig på en vei som ikke er god; det onde hater han ikke.

5 Herre! til himmelen når din miskunnhet, din trofasthet inntil skyene.

6 Din rettferdighet er som veldige fjell, dine dommer er et stort dyp; mennesker og dyr frelser du, Herre! 7 Hvor kostelig er din miskunnhet, Gud! Menneskenes barn søker ly i dine vingers skygge. 8 De mettes overflødig av ditt huses fedme, og av dine gleders strøm gir du dem å drikke. 9 For hos dig er livets kilde, i ditt lys ser vi lys. 10 La din miskunnhet vare ved for dem som kjenner dig, og din rettferdighet for de opriktige av hjertet. 11 La ikke den overmodiges fot komme over mig og ikke de ugudeliges hånd jage mig bort! 12 Der faller de som gjør urett; de blir støtt ned og kan ikke reise sig.

1 Per il Maestro del coro. Di Davide, servo dell’Eterno.

L’iniquità parla all’empio nell’intimo del suo cuore;

non c’è timor di Dio davanti ai suoi occhi.

2 Essa lo lusinga

che la sua empietà non sarà scoperta né presa in odio.

3 Le parole della sua bocca sono iniquità e inganno;

egli ha cessato di essere saggio e di fare il bene.

4 Egli medita iniquità sul suo letto;

si pone nella via che non è buona; non odia il male.

5 O Eterno, la tua benevolenza giunge fino al cielo

e la tua fedeltà fino alle nuvole.

6 La tua giustizia è come le montagne più alte,

i tuoi giudizi sono un grande abisso.

O Eterno, tu preservi uomini e bestie.

7 O Dio, com’è preziosa la tua benevolenza!

Perciò i figli degli uomini si rifugiano all’ombra delle tue ali,

8 sono saziati dell’abbondanza della tua casa

e tu li disseti al torrente delle tue delizie.

9 Poiché in te è la fonte della vita

e per la tua luce noi vediamo la luce.

10 Fa’ giungere la tua benevolenza a quelli che ti conoscono,

la tua giustizia ai retti di cuore.

11 Non mi raggiunga il piede dei superbi,

la mano degli empi non mi metta in fuga.

12 Ecco, quelli che fanno il male sono caduti;

sono atterrati, e non possono risorgere.