1 Til sangmesteren, efter Gittit; av Korahs barn; en salme. Hvor elskelige dine boliger er, Herre, hærskarenes Gud! Hvor elskelige dine boliger er, Herre, hærskarenes Gud! 2 Min sjel lenges, ja vansmekter av lengsel efter Herrens forgårder; mitt hjerte og mitt kjød roper med fryd til den levende Gud. 3 Spurven har jo funnet sig et hus, og svalen et rede hvor den har lagt sine unger(-)dine alter, Herre, hærskarenes Gud, min konge og min Gud! 4 Salige er de som bor i ditt hus; de skal stadig love dig. Sela. 5 Salig er det menneske som har sin styrke i dig, de hvis hu står til de jevne veier. {de. veiene til Guds hus} 6 Når de vandrer gjennem tåredalen, gjør de den til en kildevang, og høstregnet dekker den med velsignelse. {de. endog de største trengsler blir dem til velsignelse} 7 De går frem fra kraft til kraft, de treder frem for Gud på Sion.

8 Herre, Gud, hærskarenes Gud, hør min bønn! Vend øret til, Jakobs Gud! Sela.

9 Gud, vårt skjold, se til og sku din salvedes åsyn! 10 For en dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen; jeg vil heller stå ved dørtreskelen i min Guds hus enn bo i ugudelighets telt. 11 For Gud Herren er sol og skjold, Herren gir nåde og ære; han nekter ikke dem noget godt som vandrer i uskyld. 12 Herre, hærskarenes Gud, salig er det menneske som setter sin lit til dig.

1 Per il Maestro del coro. Sulla Ghittea. Salmo dei figli di Core.

Oh, quanto sono amabili le tue dimore,

o Eterno degli eserciti!

2 L’anima mia langue e viene meno, bramando i cortili dell’Eterno;

il mio cuore e la mia carne mandano grida di gioia al Dio vivente.

3 Anche il passero si trova una casa

e la rondine un nido dove posare i suoi piccini,

presso i tuoi altari, o Eterno degli eserciti,

Re mio, Dio mio!

4 Beati quelli che abitano nella tua casa

e ti lodano del continuo! [Pausa]

5 Beati quelli che trovano in te la loro forza,

che hanno il cuore alle vie del Santuario!

6 Quando attraversano la valle di Baca,

essi la trasformano in luogo di fonti;

e la pioggia d’autunno la ricopre di benedizioni.

7 Essi vanno di forza in forza

e compaiono infine davanti a Dio in Sion.

8 O Eterno, Dio degli eserciti, ascolta la mia preghiera;

porgi l’orecchio, o Dio di Giacobbe! [Pausa]

9 O Dio, scudo nostro, vedi e riguarda il volto del tuo unto!

10 Poiché un giorno nei tuoi cortili val meglio che mille altrove.

Io preferirei piuttosto starmene sulla soglia della casa del mio Dio,

che abitare nelle tende degli empi.

11 Perché l’Eterno Dio è sole e scudo;

l’Eterno concederà grazia e gloria.

Egli non rifiuterà alcun bene

a quelli che camminano nell’integrità.

12 O Eterno degli eserciti,

beato l’uomo che confida in te!