1 En sjiggajon {betydningen uviss, kanskje en sang som uttrykker sterk sinnsbevegelse.} av David, som han sang for Herren på grunn av benjaminitten Kus’ord. Herre min Gud! Til dig setter jeg min lit; frels mig fra alle mine forfølgere og redd mig, Herre min Gud! Til dig setter jeg min lit; frels mig fra alle mine forfølgere og redd mig, 2 forat ikke fienden skal sønderrive min sjel som en løve, sønderbryte, og det er ingen som redder! 3 Herre min Gud! Dersom jeg har gjort dette, dersom det er urett i mine hender, 4 dersom jeg har gjengjeldt den med ondt som holdt fred med mig, eller plyndret den som var min fiende uten årsak, 5 så la fienden forfølge min sjel og innhente den og trå mitt liv til jorden og legge min ære {de. sjel.} i støvet. Sela. 6 Stå op, Herre, i din vrede, reis dig mot mine fienders rasen og våkn op til min hjelp! Du har jo påbudt dom. 7 Og la folkeslagenes forsamling omringe dig, og vend tilbake over den til det høie! 8 Herren holder dom over folkene; døm mig, Herre, efter min rettferdighet og efter min uskyld, som er hos mig! 9 La dog de ugudeliges ondskap få ende og den rettferdige stå fast! Du er jo den som prøver hjerter og nyrer, en rettferdig Gud.

10 Mitt skjold er hos Gud, som frelser de opriktige av hjertet.

11 Gud er en rettferdig dommer, og en Gud som vredes hver dag. 12 Dersom han {den ugudelige.} ikke vender om, så hvesser han {Gud.} sitt sverd, spenner sin bue og gjør den ferdig 13 og legger drepende våben til rette imot ham; sine piler gjør han brennende. 14 Se, han {den ugudelige.} er i ferd med å føde misgjerning; han er fruktsommelig med ulykke og føder løgn. 15 En grav har han gravd og hulet den ut; men han faller i den grav han arbeidet på. 16 Den ulykke han gikk og tenkte på, faller tilbake på hans hode, og over hans egen isse kommer den vold han hadde i sinne. 17 Jeg vil prise Herren efter hans rettferdighet og lovsynge Herrens, den Høiestes navn.

1 Lamento di Davide, che egli cantò all’Eterno, a proposito delle parole di Cus, il beniaminita.

O Eterno, Dio mio, io confido in te;

salvami da tutti quelli che mi perseguitano, e liberami;

2 che talora il nemico, come un leone, non sbrani l’anima mia

lacerandola, senza che alcuno mi liberi.

3 O Eterno, Dio mio, se ho fatto questo,

se c’è perversità nelle mie mani,

4 se ho reso male per bene a chi viveva in pace con me

(io che ho liberato chi mi era nemico senza motivo),

5 il mio nemico perseguiti pure l’anima mia e la raggiunga,

calpesti al suolo la mia vita,

e stenda la mia gloria nella polvere. [Pausa]

6 Ergiti, o Eterno, nell’ira tua,

innalzati contro i furori dei miei nemici,

e destati in mio favore.

7 Tu hai ordinato il giudizio.

Ti circondi l’assemblea dei popoli,

e poniti a sedere al di sopra di essa in luogo elevato.

8 L’Eterno giudica i popoli;

giudica me, o Eterno, secondo la mia giustizia e la mia integrità.

9 Ti prego, fa che cessi la malvagità dei malvagi,

ma stabilisci il giusto;

poiché sei il giusto Dio che prova i cuori e le reni.

10 Il mio scudo è in Dio,

che salva i retti di cuore.

11 Dio è un giusto giudice,

un Dio che s’indigna ogni giorno;

12 se il malvagio non si converte, egli affila la sua spada,

tende il suo arco e lo tiene pronto;

13 dispone contro di lui strumenti di morte;

e rende infocate le sue frecce.

14 Ecco, il malvagio è in doglie per produrre iniquità.

Egli ha concepito malizia e partorisce menzogna.

15 Ha scavato una fossa e l’ha fatta profonda,

ma è caduto nella fossa che ha fatta.

16 La sua malizia gli ritornerà sul capo,

e la sua violenza gli ricadrà sulla testa.

17 Io loderò l’Eterno per la sua giustizia,

e salmeggerò al nome dell’Eterno, dell’Altissimo.