1 Til sangmesteren; av David. Til Herren tar jeg min tilflukt; hvorledes kan I da si til min sjel: Fly til eders fjell som en fugl? 2 For se, de ugudelige spenner buen, de legger sin pil på strengen for å skyte i mørket på de opriktige av hjertet. 3 Når grunnvollene nedbrytes, hvad makter da den rettferdige?

4 Herren er i sitt hellige tempel, Herrens trone er i himmelen, hans øine skuer, hans blikk prøver menneskenes barn.

5 Herren prøver den rettferdige; men den ugudelige og den som elsker vold, hater hans sjel. 6 Han lar snarer regne ned over de ugudelige; ild og svovel og glødende vind er deres begers del. 7 For Herren er rettferdig, elsker rettferdighet; på den opriktige ser hans åsyn.

1 Per il Maestro del coro. Di Davide.

Io mi confido nell’Eterno.

Come potete voi dire all’anima mia:

"Fuggi al tuo monte come un uccello?".

2 Poiché, ecco, gli empi tendono l’arco,

aggiustano le loro frecce sulla corda

per tirarle nell’oscurità contro i retti di cuore.

3 Quando le fondamenta sono rovinate

che può fare il giusto?

4 L’Eterno è nel suo tempio santo;

l’Eterno ha il suo trono nei cieli;

i suoi occhi vedono,

le sue pupille scrutano i figli degli uomini.

5 L’Eterno scruta il giusto,

ma l’anima sua odia l’empio e colui che ama la violenza.

6 Egli farà piovere sull’empio carboni accesi;

zolfo e vento infuocato sarà la parte del loro calice.

7 Poiché l’Eterno è giusto; egli ama la giustizia;

gli uomini retti contempleranno il suo volto.