1 En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, bøi eders ører til min munns ord! 2 Jeg vil oplate min munn med tankesprog, jeg vil la utstrømme gåtefulle ord fra fordums tid. 3 Det vi har hørt og vet, og det våre fedre har fortalt oss, 4 det vil vi ikke dølge for deres barn, men for den kommende slekt fortelle Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort. 5 Han har reist et vidnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre sine barn, 6 forat den kommende slekt, de barn som skulde fødes, kunde kjenne dem, kunde stå frem og fortelle dem for sine barn 7 og sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud 8 og ikke være som deres fedre, en opsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde sitt hjerte fast, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud.

9 Efra’ms barn, de rustede bueskyttere, vendte om på stridens dag.

10 De holdt ikke Guds pakt og vilde ikke vandre i hans lov, 11 og de glemte hans store gjerninger og de under som han hadde latt dem se. 12 For deres fedres øine hadde han gjort under i Egyptens land, på Soans mark. 13 Han kløvde havet og lot dem gå gjennem det og lot vannet stå som en dynge. 14 Og han ledet dem ved skyen om dagen og hele natten ved ildens lys. 15 Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke som av store vanndyp. 16 Og han lot bekker gå ut av klippen og vann flyte ned som strømmer. 17 Men de blev ennu ved å synde mot ham, å være gjenstridige mot den Høieste i ørkenen. 18 Og de fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde mat efter sin lyst. 19 Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen? 20 Se, han har slått klippen så det fløt ut vann, og bekker strømmet over; mon han også kan gi brød, eller kan han komme med kjøtt til sitt folk? 21 Derfor, da Herren hørte det, harmedes han, og ild optendtes mot Jakob, og vrede reiste sig mot Israel, 22 fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse. 23 Og han gav skyene der oppe befaling og åpnet himmelens porter. 24 Og han lot manna regne over dem til føde og gav dem himmelkorn. 25 Englebrød {de. brød fra englenes bolig, himmelbrød.} åt enhver; han sendte dem næring til mette. 26 Han lot østenvinden fare ut i himmelen og førte sønnenvinden frem ved sin styrke. 27 Og han lot kjøtt regne ned over dem som støv og vingede fugler som havets sand, 28 og han lot dem falle ned midt i deres leir, rundt omkring deres boliger. 29 Og de åt og blev såre mette, og det de lystet efter, gav han dem. 30 De hadde ennu ikke latt fare det de lystet efter, ennu var deres mat i deres munn, 31 da reiste Guds vrede sig mot dem, og han herjet blandt deres kraftfulle menn, og Israels unge menn slo han ned. 32 Med alt dette syndet de enda og trodde ikke på hans undergjerninger. 33 Derfor lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i forskrekkelse. 34 Når han herjet blandt dem, da spurte de efter ham og vendte om og søkte Gud 35 og kom i hu at Gud var deres klippe, og den høieste Gud deres gjenløser. 36 Men de smigret for ham med sin munn og løi for ham med sin tunge. 37 Og deres hjerte hang ikke fast ved ham, og de var ikke tro mot hans pakt. 38 Men han, han er miskunnelig, han tilgir misgjerning og forderver ikke; mange ganger lot han sin vrede vende om og lot ikke all sin harme bryte frem. 39 Og han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer avsted og ikke kommer tilbake.

40 Hvor titt var de ikke gjenstridige mot ham i ørkenen, gjorde ham sorg på de øde steder!

41 Og de fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige. 42 De kom ikke hans hånd i hu den dag han forløste dem fra fienden, 43 han som gjorde sine tegn i Egypten og sine under på Soans mark. 44 Han gjorde deres elver til blod, og sine rinnende vann kunde de ikke drikke. 45 Han sendte imot dem fluesvermer som fortærte dem, og frosk som fordervet dem. 46 Og han gav gnageren {de. gresshoppen.} deres grøde og gresshoppen deres høst. 47 Han slo deres vintrær ned med hagl og deres morbærtrær med haglstener. 48 Og han overgav deres fe til haglet og deres hjorder til ildsluer. 49 Han slapp sin brennende vrede løs mot dem, harme og forbitrelse og trengsel, en sending av ulykkes-bud. 50 Han brøt vei for sin vrede, sparte ikke deres sjel for døden, overgav deres liv til pesten. 51 Og han slo alle førstefødte i Egypten, styrkens førstegrøde i Kams telter. 52 Og han lot sitt folk bryte op som en fåreflokk og førte dem som en hjord i ørkenen. 53 Og han ledet dem tryggelig, og de fryktet ikke, men havet skjulte deres fiender. 54 Og han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høire hånd hadde vunnet. 55 Og han drev hedningene ut for deres åsyn og lot deres land tilfalle dem som arvedel og lot Israels stammer bo i deres telter. 56 Men de fristet Gud, den Høieste, og var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vidnesbyrd. 57 De vek av og var troløse, som deres fedre, de vendte om, likesom en bue som svikter. 58 Og de vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne billeder. 59 Gud hørte det og blev vred, og han blev såre kjed av Israel. 60 Og han forlot sin bolig i Silo, det telt han hadde opslått blandt menneskene. 61 Og han overgav sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd. 62 Og han overgav sitt folk til sverdet og harmedes på sin arv. 63 Ild fortærte dets unge menn, og dets jomfruer fikk ingen brudesang. 64 Dets prester falt for sverdet, og dets enker holdt ikke klagemål. {nemlig over sine døde} 65 Da våknet Herren som en sovende, som en helt som jubler av vin. 66 Og han slo sine motstandere tilbake, påførte dem en evig skam. 67 Og han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra’ms stamme, 68 men han utvalgte Juda stamme, Sions berg som han elsket. 69 Og han bygget sin helligdom lik høie fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid. 70 Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene; 71 fra de melkende får som han gikk bakefter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv. 72 Og han voktet dem efter sitt hjertes opriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd.

1 Cantico di Asaf.

Ascolta, popolo mio, il mio insegnamento;

porgi orecchio alle parole della mia bocca!

2 Io aprirò la mia bocca in parabole,

esporrò i misteri dei tempi antichi.

3 Quel che abbiamo udito e conosciuto,

e che i nostri padri ci hanno raccontato,

4 non lo nasconderemo ai loro figli;

diremo alla generazione futura le lodi dell’Eterno,

la sua potenza e le meraviglie che egli ha operato.

5 Egli stabilì una testimonianza in Giacobbe,

e pose una legge in Israele,

che egli ordinò ai nostri padri

di far conoscere ai loro figli,

6 perché fossero note alla generazione futura,

ai figli che sarebbero nati,

i quali, a loro volta, le avrebbero raccontate ai loro figli,

7 perché ponessero in Dio la loro speranza

e non dimenticassero le opere di Dio,

ma osservassero i suoi comandamenti;

8 e non fossero come i loro padri,

una generazione caparbia e ribelle,

una generazione dal cuore incostante,

e il cui spirito non fu fedele a Dio.

9 I figli di Efraim, gente di guerra, buoni arcieri,

voltarono le spalle il giorno della battaglia.

10 Non osservarono il patto di Dio

e rifiutarono di camminare secondo la sua legge;

11 dimenticarono le sue opere

e i prodigi che aveva mostrati loro.

12 Egli aveva compiuto meraviglie in presenza dei loro padri,

nel paese d’Egitto, nelle campagne di Soan.

13 Divise il mare e li fece passare,

e fermò le acque come in un mucchio.

14 Di giorno li guidò con una nuvola

e per tutta la notte con una luce di fuoco.

15 Fendé le rocce nel deserto

e li dissetò copiosamente, come da sorgenti profonde.

16 Fece scaturire ruscelli dalla roccia

e ne fece scendere dell’acqua come dei fiumi.

17 Ma essi continuarono a peccare contro di lui,

a ribellarsi contro l’Altissimo, nel deserto;

18 tentarono Dio in cuor loro,

chiedendo cibo secondo le proprie voglie.

19 Parlarono contro Dio, dicendo:

"Potrebbe Dio imbandirci una mensa nel deserto?

20 Ecco, egli percosse la roccia e ne scaturì acqua,

ne traboccarono torrenti;

potrebbe darci anche del pane

e provvedere carne per il suo popolo?".

21 Perciò l’Eterno, avendoli uditi, si adirò aspramente,

e un fuoco si accese contro Giacobbe,

e l’ira sua si infuriò contro Israele,

22 perché non avevano creduto in Dio,

né avevano avuto fiducia nella sua salvezza.

23 Eppure egli comandò alle nuvole di sopra,

e aprì le porte del cielo,

24 fece piovere su loro manna come cibo

e diede loro il frumento del cielo.

25 L’uomo mangiò del pane dei potenti;

egli mandò loro del cibo a sazietà.

26 Fece alzare in cielo il vento orientale

e con la sua potenza scatenò il vento del mezzogiorno;

27 fece piovere su loro carne come polvere,

degli uccelli alati, numerosi come la sabbia del mare;

28 li fece cadere in mezzo al loro campo,

tutt’intorno alle loro tende.

29 Così essi mangiarono e furono saziati,

e Dio mandò loro quel che avevano bramato.

30 La loro avidità non era ancora stata soddisfatta,

avevano ancora il cibo in bocca,

31 quando l’ira di Dio si scatenò contro di loro,

ne uccise i più vigorosi e abbatté i giovani d’Israele.

32 A dispetto di tutto ciò peccarono ancora,

e non credettero alle sue meraviglie.

33 Perciò egli consumò i loro giorni in un niente

e i loro anni con un terrore improvviso.

34 Quando li faceva perire, essi lo ricercavano

e ritornavano desiderosi di ritrovare Dio;

35 e si ricordavano che Dio era la loro rocca,

e il Dio altissimo il loro redentore.

36 Essi però lo lusingavano con la bocca

e gli mentivano con la lingua.

37 Il loro cuore non era sincero con lui,

e non erano fedeli al suo patto.

38 Ma egli, che è pietoso, che perdona l’iniquità

e non distrugge il peccatore,

più volte trattenne la sua ira

e non lasciò divampare tutto il suo furore.

39 Egli si ricordò che essi erano carne,

un fiato che passa e non ritorna.

40 Quante volte si ribellarono a lui nel deserto

e lo rattristarono in quella solitudine!

41 Ricominciarono a tentare Dio

e a provocare il Santo d’Israele.

42 Non si ricordarono più della sua mano,

del giorno in cui egli li liberò dal nemico,

43 quando operò i suoi miracoli in Egitto,

e i suoi prodigi nelle campagne di Soan.

44 Egli mutò i loro fiumi e i loro ruscelli in sangue,

perché non vi potessero più bere.

45 Mandò contro di loro mosche velenose per divorarli

e rane per distruggerli.

46 Diede il loro raccolto ai bruchi

e la loro fatica alle locuste.

47 Distrusse le loro vigne con la grandine

e i loro sicomori con i grossi chicchi d’essa.

48 Abbandonò il loro bestiame alla grandine

e le loro greggi ai fulmini.

49 Scatenò su di loro la sua ira ardente,

collera, indignazione e tribolazione,

una schiera di messaggeri di sventure.

50 Dette libero corso alla sua ira;

non preservò dalla morte la loro anima,

ma abbandonò la loro vita alla peste.

51 Percosse tutti i primogeniti d’Egitto,

le primizie del vigore nelle tende di Cam;

52 ma fece partire il suo popolo come un gregge

e lo condusse attraverso il deserto come una mandria.

53 Li condusse sicuri e senza paura;

mentre il mare inghiottiva i loro nemici.

54 Li fece arrivare alla sua terra santa,

alla montagna che la sua destra aveva conquistato.

55 Scacciò le nazioni davanti a loro,

assegnò loro a sorte il paese come eredità,

e fece abitare le tribù d’Israele nelle loro tende.

56 Nondimeno tentarono il Dio altissimo,

si ribellarono e non osservarono le sue testimonianze.

57 Si trassero indietro e furono sleali come i loro padri;

si rivoltarono come un arco fallace;

58 lo provocarono a ira con i loro alti luoghi,

lo mossero a gelosia con i loro idoli.

59 Dio udì, si adirò

e prese Israele in grande avversione;

60 abbandonò il tabernacolo di Silo,

la tenda in cui aveva abitato fra gli uomini;

61 lasciò condurre la sua forza in schiavitù

e lasciò cadere la sua gloria in mano al nemico.

62 Abbandonò il suo popolo alla spada

e si adirò contro la sua eredità.

63 Il fuoco consumò i loro giovani

e le loro vergini non ebbero canto nuziale.

64 I loro sacerdoti caddero di spada

e le loro vedove non fecero lamento.

65 Poi il Signore si risvegliò come dal sonno,

simile a un prode che grida eccitato dal vino.

66 Colpì i suoi nemici alle spalle,

li coprì di eterna vergogna.

67 Ripudiò la tenda di Giuseppe,

non scelse la tribù di Efraim;

68 ma elesse la tribù di Giuda,

il monte di Sion che egli amava.

69 Costruì il suo santuario come i luoghi altissimi,

come la terra che egli ha fondata per sempre.

70 Scelse Davide, suo servo,

lo prese dagli ovili,

71 dalle pecore che allattavano,

per pascere Giacobbe, suo popolo, e Israele, sua eredità.

72 Egli li pasturò secondo l’integrità del suo cuore

e li guidò con mano sapiente.