1 Til sangmesteren; av David; en salme. Min lovsangs Gud, ti ikke! 2 For ugudelighets munn og falskhets munn har de oplatt imot mig, de har talt med mig med løgnens tunge. 3 Og med hatets ord har de omgitt mig og stridt imot mig uten årsak. 4 Til lønn for min kjærlighet stod de mig imot, enda jeg er bare bønn. 5 Og de la ondt på mig til lønn for godt og hat til lønn for min kjærlighet.

6 Sett en ugudelig over ham, og la en anklager stå ved hans høire hånd!

7 Når han dømmes, da la ham gå ut som skyldig, og la hans bønn bli til synd! 8 La hans dager bli få, la en annen få hans embede! 9 La hans barn bli farløse og hans hustru enke, 10 og la hans barn flakke omkring og tigge, og la dem gå som tiggere fra sine ødelagte hjem! 11 La ågerkaren kaste garn ut efter alt det han har, og fremmede røve frukten av hans arbeid! 12 La ham ikke finne nogen som bevarer miskunnhet imot ham og la ingen forbarme sig over hans farløse barn! 13 La hans fremtid bli avskåret, deres navn bli utslettet i det annet ættledd! 14 Hans fedres misgjerning bli ihukommet hos Herren, og hans mors synd bli ikke utslettet! 15 De være alltid for Herrens øine, og han utrydde deres minne av jorden, 16 fordi han ikke kom i hu å gjøre barmhjertighet, men forfulgte en mann som var fattig og elendig og bedrøvet i hjertet, og vilde drepe ham. 17 Han elsket forbannelse, og den kom over ham; han hadde ikke lyst til velsignelse, og den blev langt borte fra ham; 18 han klædde sig i forbannelse som sin klædning, og den trengte som vann inn i hans liv og som olje i hans ben. 19 La den være ham som et klædebon som han dekker sig med, og som et belte som han alltid omgjorder sig med! 20 Dette være mine motstanderes lønn fra Herren, og deres som taler ondt imot min sjel!

21 Og du, Herre, Herre, gjør vel imot mig for ditt navns skyld! Fordi din miskunnhet er god, så redde du mig!

22 For jeg er elendig og fattig, og mitt hjerte er gjennemboret i mitt indre. 23 Som en skygge, når den heller, farer jeg avsted; jeg blir jaget bort som en gresshoppe. 24 Mine knær vakler av faste, og mitt kjød svinner og er uten fedme. 25 Og jeg er blitt til spott for dem; de ser mig og ryster på hodet. 26 Hjelp mig, Herre min Gud, frels mig efter din miskunnhet, 27 så de må kjenne at dette er din hånd, at du, Herre, har gjort det! 28 De forbanner, men du velsigner; de reiser sig og blir til skamme, men din tjener gleder sig. 29 Mine motstandere skal klæ sig i vanære og svøpe sig i sin skam som i en kappe. 30 Jeg vil storlig prise Herren med min munn, og midt iblandt mange vil jeg love ham; 31 for han står ved den fattiges høire hånd for å frelse ham fra dem som dømmer hans sjel.

1 Per il Maestro del coro. Salmo di Davide.

O Dio della mia lode, non tacere,

2 perché la bocca dell’empio e la bocca del disonesto

si sono aperte contro di me;

parlano contro di me con lingua bugiarda.

3 Mi assediano con parole d’odio

e mi hanno fatto guerra senza motivo.

4 In cambio dell’amore che mostro loro, mi accusano,

e io non faccio che pregare.

5 Essi mi hanno reso male per bene,

e odio in cambio del mio amore.

6 Suscita un empio contro di lui,

e un accusatore stia alla sua destra.

7 Quando sarà giudicato, esca condannato,

e la sua preghiera gli sia imputata come peccato.

8 Siano pochi i suoi giorni:

un altro prenda il suo ufficio.

9 Siano i suoi figli orfani

e la sua moglie vedova.

10 I suoi figli siano vagabondi e mendicanti

e cerchino il pane lontano dalle loro case in rovina.

11 L’usuraio divori tutto il suo patrimonio

ed estranei lo spoglino del frutto delle sue fatiche.

12 Nessuno sia misericordioso con lui

e nessuno abbia pietà dei suoi orfani.

13 La sua discendenza sia distrutta;

nella seconda generazione sia cancellato il loro nome!

14 L’iniquità dei suoi padri sia ricordata dall’Eterno,

e il peccato di sua madre non sia cancellato.

15 Siano quei peccati sempre davanti all’Eterno,

e faccia egli sparire dalla terra la sua memoria,

16 Infatti non si è ricordato di fare il bene,

ma ha perseguitato il misero, il povero,

e chi ha il cuore spezzato, per farlo morire.

17 Egli ha amato la maledizione,

e questa gli è venuta addosso;

non si è compiaciuto nella benedizione,

ed essa si tiene lontana da lui.

18 Si è avvolto di maledizione come se fosse la sua veste,

ed essa è penetrata come acqua, dentro di lui

e come olio nelle sue ossa.

19 Sia per lui come vestito che lo ricopre,

come cintura che lo lega per sempre!

20 Tale sia, da parte dell’Eterno, la ricompensa per i miei avversari

e per quelli che proferiscono del male contro l’anima mia.

21 Ma tu, o Eterno, o Signore, opera in mio favore,

per amor del tuo nome;

liberami, poiché la tua misericordia è buona.

22 Io sono misero e povero

e il mio cuore è piagato dentro di me.

23 Me ne vado come un’ombra che si allunga,

sono scacciato via come la locusta.

24 Le mie ginocchia vacillano per i digiuni

e il mio corpo è scarno e deperisce.

25 Sono diventato un obbrobrio per loro;

quando mi vedono, scuotono il capo.

26 Aiutami, o Eterno, mio Dio,

salvami per la tua grazia,

27 e sappiano che questo è opera della tua mano,

che sei tu, o Eterno, che l’hai fatto.

28 Essi malediranno, ma tu benedirai;

si innalzeranno e resteranno confusi,

ma il tuo servitore si rallegrerà.

29 I miei avversari saranno coperti d’infamia

e avvolti nella loro vergogna come in un mantello!

30 Io celebrerò grandemente l’Eterno con la mia bocca,

lo loderò in mezzo alla moltitudine;

31 poiché egli sta alla destra del povero

per salvarlo da quelli che lo condannano a morte.