1 En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot; {meningen uviss} en læresalme av Heman, esrahitten. Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig. Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig. 2 La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop! 3 For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket. 4 Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft, 5 frigitt {de. ikke lenger stående i din tjeneste.} som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd. 6 Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner. 7 Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. Sela. 8 Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut. 9 Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig.

10 Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? Sela.

11 Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet? 12 Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land? 13 Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte. 14 Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig? 15 Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile. 16 Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig. 17 De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen. 18 Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.

1 Canto. Salmo dei figli di Core. Per il Maestro del coro. Da cantarsi mestamente. Cantico di Eman, l’Ezraita.

O Eterno, Dio della mia salvezza,

io grido giorno e notte nel tuo cospetto.

2 Giunga fino a te la mia preghiera,

inclina il tuo orecchio al mio grido;

3 poiché l’anima mia è sazia di mali,

e la mia vita è giunta vicina al soggiorno dei morti.

4 Io sono contato fra quelli che scendono nella tomba;

sono come un uomo che non ha più forza.

5 Sono prostrato fra i morti,

come gli uccisi che giacciono nella tomba,

dei quali tu non ti ricordi più,

e che sono fuori dalla portata della tua mano.

6 Tu mi hai messo nella fossa più profonda,

in luoghi tenebrosi, negli abissi.

7 L’ira tua pesa su di me,

tu mi hai abbattuto con tutti i tuoi flutti. [Pausa]

8 Hai allontanato da me i miei amici,

mi hai reso un’abominazione per loro.

Io sono imprigionato e non posso uscire.

9 I miei occhi si consumano per l’afflizione;

io t’invoco ogni giorno, o Eterno,

tendo le mie mani verso di te.

10 Farai tu qualche miracolo per i morti?

I defunti risorgeranno per celebrarti? [Pausa]

11 La tua bontà sarà narrata nel sepolcro?

O la tua fedeltà nel luogo della distruzione?

12 Le tue meraviglie saranno esse note nelle tenebre,

e la tua giustizia nella terra dell’oblìo?

13 Ma, quanto a me, o Eterno, io grido a te,

e la mattina la mia preghiera ti viene incontro.

14 Perché, o Eterno, respingi l’anima mia?

Perché nascondi il tuo volto da me?

15 Io sono afflitto e morente fin da giovane;

io porto il peso dei tuoi terrori e sono smarrito.

16 Il tuo furore è passato sopra di me,

i tuoi spaventi mi hanno annientato,

17 mi circondano come acque ogni giorno,

mi circondano tutti assieme.

18 Hai allontanato da me amici e conoscenti;

le tenebre sono la mia compagnia.