1 Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig. 2 Så sie Herrens gjenløste, de som han har gjenløst av nødens hånd, 3 og som han har samlet fra landene, fra øst og fra vest, fra nord og fra havet. 4 De fór vill i ørkenen, i et uveisomt øde, de fant ikke en by å bo i. 5 De var hungrige og tørste, deres sjel vansmektet i dem. 6 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler utfridde han dem, 7 og han førte dem på rett vei, så de gikk til en by de kunde bo i. 8 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn; 9 for han mettet den vansmektende sjel og fylte den hungrige sjel med godt.

10 De satt i mørke og i dødsskygge, bundet i elendighet og jern,

11 fordi de hadde vært gjenstridige mot Guds ord og foraktet den Høiestes råd. 12 Derfor bøide han deres hjerter ved lidelse; de snublet, og det var ikke nogen hjelper. 13 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem. 14 Han førte dem ut av mørke og dødsskygge og rev sønder deres bånd. 15 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn; 16 for han brøt sønder porter av kobber og hugg sønder bommer av jern.

17 De var dårer og blev plaget for sin syndige vei og for sine misgjerninger;

18 deres sjel vemmedes ved all mat, og de kom nær til dødens porter. 19 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem. 20 Han sendte sitt ord og helbredet dem og reddet dem fra deres graver. 21 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn; 22 og ofre takkoffere og fortelle om hans gjerninger med jubel.

23 De som fór ut på havet i skib, som drev handel på store vann,

24 de så Herrens gjerninger og hans underverker på dypet. 25 Han bød og lot det komme en stormvind, og den reiste dets bølger. 26 De fór op imot himmelen, de fór ned i avgrunnene, deres sjel blev motløs i ulykken. 27 De tumlet og vaklet som en drukken mann, og all deres visdom blev til intet. 28 Da ropte de til Herren i sin nød, og av deres trengsler førte han dem ut. 29 Han lot stormen bli til stille, og bølgene omkring dem tidde. 30 Og de gledet sig over at de la sig; og han førte dem til den havn de ønsket. 31 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn 32 og ophøie ham i folkets forsamling og love ham der hvor de gamle sitter.

33 Han gjorde elver til en ørken og vannkilder til et tørstig land,

34 et fruktbart land til et saltland for deres ondskaps skyld som bodde der. 35 Han gjorde en ørken til en vannrik sjø og et tørt land til vannkilder. {nemlig: for det frelste Israel} 36 Og han lot de hungrige bo der, og de grunnla en by til å bo i. 37 Og de tilsådde akrer og plantet vingårder, og de vant den frukt de bar. 38 Og han velsignet dem, og de blev meget tallrike, og av fe gav han dem ikke lite. 39 Så minket de igjen og blev nedbøiet ved trengsel, ulykke og sorg. 40 Han som utøser forakt over fyrster og lar dem fare vill i et uveisomt øde, 41 han ophøiet den fattige av elendighet og gjorde slektene som hjorden. 42 De opriktige ser det og gleder sig, og all ondskap lukker sin munn. 43 Den som er vis, han akte på dette og merke på Herrens nådegjerninger!

1 Celebrate l’Eterno, perché egli è buono,

perché la sua bontà dura in eterno!

2 Così dicano i riscattati dall’Eterno,

che egli ha liberati dalla mano dell’avversario

3 e raccolti da tutti i paesi,

da oriente e da occidente,

dal settentrione e dal meridione.

4 Essi vagavano nel deserto per vie desolate;

non trovavano città da abitare.

5 Affamati e assetati,

l’anima veniva meno in loro.

6 Allora gridarono all’Eterno nella loro angoscia,

ed egli li liberò dalle loro tribolazioni.

7 Li condusse per la diritta via

perché giungessero a una città da abitare.

8 Celebrino l’Eterno per la sua bontà

e per i suoi prodigi in favore degli uomini!

9 Poiché egli ha saziato l’anima assetata

e ha colmato di beni l’anima affamata.

10 Altri dimoravano in tenebre e in ombra di morte,

prigionieri nell’afflizione e in catene,

11 perché si erano ribellati alle parole di Dio

e avevano disprezzato il consiglio dell’Altissimo;

12 perciò egli umiliò i loro cuori nella sofferenza,

caddero e nessuno li soccorse.

13 Allora gridarono all’Eterno nella loro angoscia,

ed egli li salvò dalle loro tribolazioni;

14 li trasse fuori dalle tenebre, dall’ombra di morte

e ruppe i loro legami.

15 Celebrino l’Eterno per la sua bontà

e per i suoi prodigi in favore degli uomini!

16 Poiché egli ha infranto le porte di bronzo

e ha spezzato le sbarre di ferro.

17 Degli stolti erano afflitti per la loro condotta ribelle

e per le loro iniquità.

18 L’anima loro aborriva ogni cibo,

ed erano giunti fino alle porte della morte.

19 Allora gridarono all’Eterno nella loro angoscia,

ed egli li salvò dalle loro tribolazioni.

20 Mandò la sua parola e li guarì,

li salvò dalla distruzione.

21 Celebrino l’Eterno per la sua bontà

e per i suoi prodigi in favore degli uomini!

22 Offrano sacrifici di lode

e raccontino le sue opere con gioia!

23 Ecco quelli che scendono in mare su navi,

che trafficano sulle grandi acque;

24 essi vedono le opere dell’Eterno

e le sue meraviglie nell’abisso.

25 Poiché egli comanda e fa alzare il vento di tempesta,

che solleva le onde del mare.

26 Salgono al cielo, scendono negli abissi;

l’anima loro viene meno per l’angoscia.

27 Traballano e barcollano come un ubriaco,

e tutta la loro saggezza svanisce.

28 Ma, gridando all’Eterno nella loro angoscia,

egli li tira fuori dalle loro tribolazioni.

29 Egli trasforma la tempesta in quiete,

e le onde si calmano.

30 Allora essi si rallegrano perché si sono calmate,

ed egli li conduce al porto da loro desiderato.

31 Celebrino l’Eterno per la sua bontà

e per i suoi prodigi in favore degli uomini.

32 Lo esaltino nell’assemblea del popolo

e lo lodino nel consiglio degli anziani!

33 Egli cambia i fiumi in deserto

e le fonti dell’acqua in luogo arido;

34 la terra fertile in pianura di sale,

per la malvagità dei suoi abitanti.

35 Egli cambia il deserto in un lago,

e la terra arida in fonti d’acqua.

36 Là egli fa abitare gli affamati

ed essi fondano una città da abitare.

37 Vi seminano campi e vi piantano vigne,

e ne raccolgono frutti abbondanti.

38 Egli li benedice perché moltiplichino grandemente,

ed egli non lascia diminuire il loro bestiame.

39 Ma poi sono ridotti a pochi, umiliati

per l’oppressione, per l’avversità e gli affanni.

40 Egli riversa il disprezzo sui prìncipi

e li fa vagare per deserti senza una via;

41 ma rialza il povero dall’afflizione,

e fa moltiplicare le famiglie come greggi.

42 Gli uomini retti lo vedono e si rallegrano,

ma ogni malvagio ha la bocca chiusa.

43 Chi è saggio osservi queste cose

e consideri la bontà dell’Eterno.