1 Av David. Trett, Herre, med dem som tretter med mig! Strid mot dem som strider mot mig! 2 Grip skjold og verge og reis dig til hjelp for mig! 3 Dra spydet frem og steng veien for mine forfølgere! Si til min sjel: Jeg er din frelse! 4 La dem blues og bli til skamme som står mig efter livet! La dem vike tilbake med skam som tenker ondt imot mig! 5 La dem bli som agner for vinden, og Herrens engel støte dem bort! 6 La deres vei bli mørk og glatt, og Herrens engel forfølge dem! 7 For uten årsak har de lønnlig gjort i stand sin garngrav {de. med garn dekket grav.} for mig, uten årsak har de gravd en grav for mitt liv. 8 La ødeleggelse komme over ham, uten at han merker det, og la hans garn som han lønnlig har utlagt, fange ham, la ham falle i det til sin ødeleggelse! 9 Da skal min sjel glede sig i Herren, fryde sig i hans frelse; 10 alle mine ben skal si: Herre, hvem er som du, du som frir den elendige fra den som er ham for sterk, og den elendige og fattige fra den som plyndrer ham?

11 Der opstår urettferdige vidner, de spør mig om det jeg ikke vet.

12 De gjengjelder mig godt med ondt; min sjel er forlatt. 13 Og jeg, jeg klædde mig i sørgeklær, da de var syke; jeg plaget min sjel med faste, og min bønn vendte tilbake til min barm. {de. jeg bad med hodet bøid mot mitt bryst} 14 Jeg gikk omkring, som om det var min venn, min bror; jeg gikk nedbøiet i sørgeklær som en som sørger over sin mor. 15 Men nu da jeg vakler, gleder de sig og flokker sig sammen; skarns-folk flokker sig om mig uten at jeg visste det; de sønderriver {de. de søker å frarøve mig mitt gode navn og rykte.} og hviler ikke. 16 Som skamløse som spotter for et stykke brød, skjærer de tenner imot mig.

17 Herre, hvor lenge vil du se til? Fri min sjel ut fra deres ødeleggelser, mitt eneste fra de unge løver.

18 Jeg vil prise dig i en stor forsamling, love dig blandt meget folk. 19 La ikke dem glede sig over mig, som uten grunn er mine fiender! La ikke dem som hater mig uten årsak, blinke med øiet! 20 For de taler ikke fred, men optenker svik mot de stille i landet. 21 Og de lukker sin munn vidt op imot mig, de sier: Ha, ha! Der ser vårt øie! 22 Du ser det, Herre, ti ikke! Herre, vær ikke langt borte fra mig! 23 Våkn op og bli våken for å gi mig rett, min Gud og Herre, for å føre min sak! 24 Døm mig efter din rettferdighet, Herre min Gud, og la dem ikke glede sig over mig! 25 La dem ikke si i sitt hjerte: Ha! Efter ønske! La dem ikke si: Vi har opslukt ham! 26 La alle dem få skam og bli til skamme som gleder sig ved min ulykke! La dem som ophøier sig over mig, klæs i skam og skjensel! 27 La dem juble og glede sig som unner mig min rett, og la dem alltid si: Høilovet være Herren, som unner sin tjener at det går ham vel! 28 Da skal min tunge synge om din rettferdighet, hele dagen om din pris.

1 Di Davide.

O Eterno, contendi con quelli che mi aggrediscono,

combatti con quelli che mi combattono.

2 Prendi lo scudo e la targa

e vieni in mio aiuto.

3 Tira fuori la lancia e chiudi il passo ai miei persecutori;

di’ all’anima mia: "Io sono la tua salvezza".

4 Siano confusi e svergognati quelli che cercano di togliermi la vita;

si ritirino e siano umiliati quelli che meditano la mia rovina.

5 Siano come pula al vento

e l’angelo dell’Eterno li scacci.

6 Sia la loro via tenebrosa e sdrucciolevole,

e l’angelo dell’Eterno li insegua.

7 Poiché, senza motivo, mi hanno teso di nascosto la loro rete,

senza motivo hanno scavato una fossa per togliermi la vita.

8 Li colga una rovina improvvisa

e siano presi nella rete che essi hanno nascosta;

scendano nella rovina preparata per me.

9 Allora l’anima mia festeggerà nell’Eterno

e si rallegrerà nella sua salvezza.

10 Tutte le mie ossa diranno: "O Eterno, chi è pari a te

che liberi il misero da chi è più forte di lui,

il misero e il bisognoso da chi lo spoglia?".

11 Perfidi testimoni si alzano contro di me;

mi domandano cose delle quali non so nulla.

12 Mi rendono male per bene;

l’anima mia è desolata.

13 Eppure io, quando erano malati, vestivo il cilicio,

affliggevo l’anima mia con il digiuno,

e pregavo con il capo curvo sul petto.

14 Camminavo triste come per la perdita di un amico, di un fratello,

andavo chino, scuro in volto, come uno che pianga sua madre.

15 Ma, quando io vacillo, essi si rallegrano, si radunano assieme;

si raduna contro di me gente abietta che io non conosco;

mi lacerano senza posa.

16 Come profani buffoni da mensa,

digrignano i denti contro di me.

17 O Signore, fino a quando vedrai tu questo?

allontana l’anima mia dalla loro malvagità,

l’unica mia, da quelle belve.

18 Io ti celebrerò nella grande assemblea,

ti loderò in mezzo a un popolo numeroso.

19 Non si rallegrino di me quelli che a torto mi sono nemici,

né ammicchino quelli che mi odiano senza motivo.

20 Poiché non parlano di pace,

anzi meditano inganni contro la gente pacifica del paese.

21 Aprono larga la bocca contro di me e dicono:

"Ah, ah! l’occhio nostro l’ha visto".

22 Anche tu hai visto, o Eterno; non tacere!

O Signore, non allontanarti da me.

23 Risvegliati, destati per farmi giustizia,

o mio Dio, mio Signore, per difendere la mia causa.

24 Giudicami secondo la tua giustizia, o Eterno, Dio mio,

e fa’ che essi non si rallegrino di me;

25 che non dicano in cuor loro: "Ah, ecco il nostro desiderio!",

che non dicano: "L’abbiamo inghiottito".

26 Siano tutti svergognati e confusi

quelli che si rallegrano del mio male;

siano ricoperti di vergogna e disonore

quelli che si innalzano superbi contro di me.

27 Cantino e si rallegrino

quelli che si compiacciono della mia giustizia,

e dicano sempre: "Glorificato sia l’Eterno

che vuole la pace del suo servitore!".

28 La mia lingua parlerà della tua giustizia,

e proclamerà sempre la tua lode.